Selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991 ble gjenvunnet på en ny bølge av nasjonal begeistring. Glasnostkampanjen på 1980-tallet gjorde mulig frie valg til Latvias øverste sovjet 1990.
fra «På jakt og vakt» 2/2013
Av Harald Koht
Latvias historie som selvstendig stat er ganske kort. Siden 1991 har landet hatt en selvstendighetsperiode på 22 år som tilsvarer selvstendighetstiden 1918–1940. Til sammen dreier det seg altså om 44 år.
Latvia har ofte vært slagmark for andres kriger. Fortsatt finnes ruiner etter festninger ødelagt under Den store nordiske krig 1700–1721. Første verdenskrig brakte med seg store tap, men åpnet for Latvias første selvstendighetsperiode. I den kaotiske perioden som fulgte det russiske sammenbruddet på østfronten i 1917–18, grep latviske nasjonalister anledningen til å etablere den første republikken. Nasjonalistene vant også borgerkrigen som fulgte 1918–20. Perioden 1922–34 var en demokratisk vekstperiode avbrutt av statskuppet 1934, da Karlis Ulmanis etablerte sitt autoritære styresett som varte til Sovjetunionens innmarsj i 1940.
Latvierne opplevde tidsrommet 1940–1991 som en langvarig okkupasjonsperiode, der Sovjetunionen og Hitler-Tyskland avløste hverandre som makthavere. Krig, likvideringer, deportasjoner og utvandring bidro til en kraftig reduksjon av folketallet. På denne måten mistet Latvia 592 000 innbyggere mellom 1939 og 1959. Til gjengjeld mottok landet 700 000 innvandrere fra andre deler av Sovjetunionen. I dag har Latvia 2,2 millioner innbyggere, hvorav 58 prosent er latviere.
Latvia besto av løst organiserte stammer fram til Den tyske orden med biskop Albrekt i spissen etablerte seg i Riga i 1201. Med ordenen fulgte kristendommen, men også skiftende utenlandske herskere: Polakker (1561), svensker (1629) og russere (1721). Sør i landet ble ordensstyret avløst av hertugdømmet Kurland (1561–1795). Kurlands siste hertug, Johann Biron, engasjerte tsarenes favorittarkitekt Bartolomeo Rastrelli til å bygge slott for seg i hovedstaden sin Jelgava og i Rundale. Hertugen drev overraskende nok også gruvedrift i Norge.
Skiftende herskere påvirket religion og andre sider av kulturlivet, noe som lett lar seg gjenfinne i dagens Latvia. Lutheranere, katolikker og russisk-ortodokse utgjør de største kirkesamfunnene, foruten mindre grupper jøder og gammeltroende ortodokse. I flere byer synes de ulike kirkesamfunnene å konkurrere om å ha det høyeste spiret. Synagogene derimot ble stort sett ødelagt av tyskerne under andre verdenskrig samtidig som de fleste jødene ble drept.
På 1800-tallet gjennomgikk latvierne en nasjonal bevisstgjøringsprosess ikke ulikt den norske på samme tid. Språkgranskere la grunnlaget for et moderne latvisk skriftspråk. Folkelivsgranskere samlet en stor skatt av folkemusikk og folkediktning, kalt daina, som omfatter over én million sanger og 30 000 forskjellige melodier.
Bøndene på storgårder kontrollert av den tysk-etniske adelen gjorde opprør i 1905, men ble slått ned av tsarens styrker. I den første selvstendighetstiden ble godsene oppløst og landadelen mistet sin politiske og økonomiske makt. I dag møter Latvias parlament, Seimaen, i tysk-balternes gamle ridderhus i Riga.
Selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991 ble gjenvunnet på en ny bølge av nasjonal begeistring. Glasnostkampanjen på 1980-tallet gjorde mulig frie valg til Latvias øverste sovjet 1990.
Selvstendighetsperioden etter 1991 har ikke vært fri for problemer. Ikke minst økonomiske. Disse tilbakeslagene har likevel ikke hindret en betydelig økonomisk utvikling samtidig som det demokratiske politiske systemet har bestått prøvene det har vært utsatt for.
Selv var jeg i en periode 2000–02 med på å bygge opp nye samfunnsvitenskapelige fag ved Universitetet i Latvia. Denne opplevelsen ga et godt inntrykk av latviernes trang til å orientere seg i retning av Norden og Vesten, faglig, politisk og kulturelt.
Hovedkilde
Paul Goble, red. History of Latvia: the 20th Century, Jumava, Riga 2006.