Verdens Gang 19. november 1952

Boligpolitikken – tendenser og konsekvenser

av arkitekt Grete Koht ©

A: «Bygges det mange nye hus her i byen for tiden?»
B: «Her i byen bygger vi aldri annet enn nye hus.»

Jeg måtte tenke på den gamle vitsen den gangen gjenoppbyggingen i Finnmark ble diskutert. Da hørte jeg folk som på ramme alvor hevdet at siden bebyggelsen Finnmark hadde vært verdsatt til en viss sum, skulle gjenoppbyggingen koste like meget og ikke et øre mer. Mange av husene hadde vært gamle og dårlige, men vi kunne jo ikke bygge gamle falleferdige hus. Skulle de husløse bo. måtte det bli i nye hus, bedre enn de gamle og dyrere enn de gamle. Det var liksom en selvfølge den gangen.

Siden har boligdebatten fortsatt med vekslende styrke. Den blusset voldsomt opp for 3-4 år siden da ing. Selvaag kom med sin påstand om at vi bygget over evne. Huset på Ekeberg skulle være eksemplet på hvordan folk i Norge skulle bo. Det var en maksimumsbolig.

Den diskusjonen som vi opplever nå, foregår på andre premisser. Igjen er det ing. Selvaag som er i skuddlinjen, men problemet er et annet. Det skal bygges et begrenset antall boliger for de husløse. Denne gang er det en minimumsbolig for folk som ikke har tak over hodet. Enhver kritikk av denne hustypen kan møtes med argumentet at noget er bedre enn intet, og et slikt argument kan vanskelig motsies. Det har jeg heller ikke tenkt å gjøre.

At vi i dag er i en slik situasjon at vi faktisk må bygge «gamle» hus er sørgelig, og situasjonen blir ikke bedre om man retter personlige angrep mot ing. Selvaag og boligrådmann Nilsen.

Før i tiden var det mest folk med god råd som bygget. Selv om de nyere husene etter hvert ble mindre rommelige og mindre solide enn de gamle, så var de i alle fall moderne, de var bedre planlagt og bedre utstyrt. Selv i spekulasjonsbygg ble det tatt hensyn til de stigende krav til komfort og hygiene, de skulle jo lønne seg. Arkitektenes oppgave var å følge med tiden, å tegne stadig bedre hus.

Nå er oppgaven blitt en annen. Det skal bygges for dem som har dårligst råd. For å få en overkommelig husleie må man spare på alt på arealet, på materialene og på utstyret. De nye husene blir stadig mer primitive.

Det er ingen tvil om at det er et alminnelig krav om at kvaliteten bør senkes i forhold til kvantiteten. Det er heller ikke tvil om at en mer variert boligbygging kan ha sine fordeler. Men det er betenkelig om hele vår boligpolitikk skulle ledes av tankegangen at «noget er bedre enn intet». En bolig er ikke bare et tak over hodet. Den er også et arbeidssted. Ikke alene kjøkkenet, men hele huset er husmorens arbeidsfelt. Det snakkes og skrives meget om overanstrengte husmodre og om rasjonalisering av husarbeidet. Men hensynet til husmødrene kommer i siste rekke når det gjelder planlegging av nye boliger. «Mindre komfort i husene» er også et populært slagord. Betyr det færre lenestoler eller mindre radioapparater? Nei, det betyr trangere kjøkken, brattere trapper og ikke noe skap. Det tekniske utstyret må kunne komme etter hvert blir det hevdet. Men blir det regnet med plass til det? Sjelden eller aldri. Hvis noen som bor i de nyeste leilighetene kan få skaffet vaskemaskin eller kjøleskap, må de visst sette dem i stuen. Fortsetter man å bygge på denne måten, blir husmødrene hindret i å være med i den tekniske utviklingen.

Hvor langt man vil gå med å senke kravene, er et økonomisk og politisk spørsmål. Det blir ikke avgjort av diskusjoner mellom arkitekter og ingeniører. Det blir vel ikke engang avgjort i Boligdirektoratet eller Husbanken. Det kommer an på Nasjonalbudsjettet. Hvor meget skal det investeres i boliger blir avgjort etter hva som er politisk ønskelig og økonomisk mulig eller kanskje omvendt, av hva som er økonomisk ønskelig og politisk mulig.

Husmødrene vil nødig komme med krav i disse tider. De vet at det er folk som ikke har hus og at vi er i en krisesituasjon. De færreste tenker over at krisen er permanent, selv om den forandrer navn fra tid til annen. Det har vært økonomisk krise så lenge jeg har levet. Først var det krig, så var det dyrtid, så var det depresjon, deretter krig igjen, så gjenoppbygging og nå opprustning. Hvis vi ikke kan bygge rasjonelle boliger så lenge vi har økonomisk krise, kan det bli lenge å vente.

Er det virkelig nødvendig at det skal være slik?

Jeg tror det ikke.