Karen Elisabeth Grude Koht
Krigsutbruddet
Til mine kjære
Jeg vil prøve å skive opp så nøkternt som mulig det som har hendt meg siden krigen brøt ut, i iallfall det vesentligste. Kommer vi noensinne til å møtes igjen, vil det være så meget å tale om. Jeg vil gjerne dere skal kjenne til mine opplevelser.
Den siste dagen vi var sammen hjemme i «Karistua» - Halvdan og jeg - var mandag den 7de april 1940. Åse datter var reist til Stockholm med sine to smågutter Åsmund og Halvdan, Sigmund svigersønn var i Trondheim med småjentene Målfrid og Toril, Pål sønn og Grete svigerdatter var på ferietur på Reine. Så vi var alene - Halvdan og jeg, Det var bestemammas fødselsdag. Vi talte ikke om det, men jeg holdt på å innrette «Røda Rummet» til et Tromsø-rom. Der samlet jeg alle møblene som hadde tilhørt bestemamma - den lille sofaen som stod på altanværelset i Bekkelaget, et spillebord, et lite rundt bord, den gamle lænestolen og de små vakre stolene av bjerketre, Alle stolene hadde jeg fått pusset opp og trukket med grønt trekk. For vinduene hadde jeg hengt opp nye blomstrede gardiner så rommet skulle få det rette gammelkoselige preg som høvde til møblene, Nu ville jeg gjerne ha de gamle familieportretter fra bestemammas hjem hengt opp, Det hjalp H. meg med. Vi var på loftet og fant frem de gamle billeder og samlet dem sammen. Dagen efter skulle jeg henge dem opp, Ak, Tromsø-rommet som jeg hadde gledet meg så til å få istand, blev aldri ferdig.
Om formiddagen kom Aslaug Sørensen sammen med an fetter på besøk. Vi drakk te og pratet hyggelig sammen, De gikk før middag. Om ettermiddagen kom Mathilde Schjøtt datter av professor O. Schjøtt, Hun blev hos oss om kvelden. Vi satt inne i den store stua og hadde det hyggelig, Hun var således den siste gjest vi hadde.
Mandag den 8de skulle H. være hele dagen i byen - jeg tror det var Nansenfondet som skulle ha årsmøte. Tidlig mandag morgen - før kl. 7 - hørte jeg uro i huset. Pikens stemme, H’s stemme, fremmede stemmer. Jeg sprang ned til piken og spurte hvad det var. Fikk vite at det var et bud fra Utenriksdeptet. H. kom i stor fart og sa han øyeblikkelig matte til byen - den engelske og franske minister hadde vært i U-deptet og meddelt at der var lagt ut minesperringer flere steder ved kysten. Dermed reiste H. - noe møte i Nansenfondet kunne ikke han være med på. Senere på dagen telefonerte han hjem, at der skulle være åpent møte i Stortinget kl. 5 - om jeg brydde meg om å komme inn.
- 2 -
Stortingsmøtet er kjent. Der var en uhyggelig trykket stemning, da H. leste opp sin utgreing. Jeg satt nede i diplomatlosjen. Efter møtets slutt kom Hambro Stortingspresident Carl Joachim Hambro bort og hilste på meg. «Hvad vil dere gjøre med disse minene?» spurte jeg. Hambro lo på sin vanlige måte og sa spøkefullt «Vi får vel se til å pille dem opp». H. kom også bort og sa der skulle være lukket stortingsmøte bakefter. Jag reiste så hjem. Meget urolig. Ved halv 12 tiden om kvelden ringte telefonen. En vakthavende sekretær i U-deptet bad om å få tale med utenriksministeren. H. var da ikke kommet hjem. Litt senere kom Nygårdsvold Johan Nygårdvold, statsminister i telefonen. Om jeg kunne si hvor H. var å treffe. Jeg visste ikke hvor han var. «Ja, for De hører vel sirenene,» sa Nygårdsvold, Det var den første flyalarm som gikk. Jeg blev sittende oppe. Dekket kveldsbordet så der skulle stå ferdig mat til H. når han kom. Men kunne ikke legge meg. Ved i2-tiden kom H. i telefonen. Der var da regjeringsmøte. «Du har kanskje hørt at tyske krigsskip kommer oppover fjorden. Men du trenger ikke være redd. De kan ikke komme gjennom Drøbaksund. Det er umulig, Ta det rolig.» Timene gikk. jeg vandret urolig frem og tilbake i peisestua, lyttet - nei, ennå ingen bil. Lå litt på sofaen - opp igjen. Så kl. 5.45 om morgenen stanser en bil utenfor porten. H. kommer. Bleik. alvorlig. i stor skyndning. «Skipene kommer inn fjorden, alt klikker. Tyskerne er i Narvik, Bergen» og han regnet opp flere steder langs kysten. «Men du sa de kunne ikke komme inn fjorden?» «Ja, alle sakkyndige sa det var umulig, og så klikker alt». «Er det krig?» sa jeg, «Ja. så er det krig. Vi skal til Hamar med toget kl. 7. Skaff en bil, mens jeg pakker.» Jeg fikk ham til å spise litt, og mens han pakket en liten koffert, fikk jeg telefonert efter bil. Den stod for porten kl. halv 7. Jeg gikk opp til vår unge hushjelp. «Ministeren skal til Hamar. Vi har spist frokost. Jeg følger på stasjonen. Bli på bare liggende». Så låste vi døra til «Karistua» og gikk ut i bilen. Der blev ikke vekslet mange ord. «Hvordan går det nå med Pål og Grete», sa jeg. «Kan de komme hjem?» «Vet ingenting». På kjøreturen inn til byen blev det avtalt at jeg kunne heve penger i banken, men ingen tenkte på at jeg da måtte ha en bankbok. Sinnet var så fylt av uro og skrekk og sorg.
- 3 -
På Østbanen vrimlet det av folk. Journalistene kastet seg over H. mens han gikk bortover perrongen. Regjeringsmedlemmer, deptet-folk, stortingsmenn - alle hastet de mot toget, Mowinckel Johan Ludwig Mowinckel, tidl. statsminister gikk forbi meg, gretten, «Jeg synes vi kunne blitt værende her», sa han. Jeg så ingen av kongefamilien. Endelig var alle kommet inn, avgangssignalet gikk. Toget gikk. H. stod ute på plattformen, vinket til meg sålenge vi kunne se hverandre. Så stod jeg igjen der - ganske alene. Aldeles rolig, liksom det hele var uvirkelig. Følte meg med ett sulten og trett, hadde ikke spist noe om morgenen. «Om 3-4 timer vil krigsskipene være inne», hadde noen sagt. «Om 3-4 timer» tenkte jeg. «Da kan du få deg litt mat her, før du reiser hjem». Jeg gikk ganske rolig inn i restauranten, satte meg ved et bord og fikk kaffe og smørbrød. Der satt en herre ved siden av meg. «Skipene kommer jo ikke før på 3-4 timer?» sa jeg. «Nei, men flyene kommer nok før», sa han. «Flyene?» spurte jeg. «Ja, dem har vi vel straks» sa han. Da fór jeg ut - måtte hjem - tenkte på den unge piken som var alene i huset. Utenfor stasjonen alle biler borte, nei, der er én igjen - en herre kaprer den. Jeg sprang bort. «Hvor skal De hen?» «Til Vestbanen» svarte han. «La meg bli med, jeg skal ha bllen videre til Lysaker». Da suste vi avgårde. Flyene var over hodene, Maskingeværene knitret, luftvernet skjøt. Komne opp i Rådhusgata ved Johanneskirkens tomt, stoppet politiet bilen og kommanderte oss inn i hus. Mannen vekk, chaufferen vekk, jeg inn i restauranten «Gamle Christiania». Gatene blåst - alle mennesker sprang i skjul. Flere fly, mer skyting, mer luftvern. Folk stod stumme og redselslagne. Men jeg tenkte på den unge piken - alene derute i «Karistua». Så om 20-25 min. sa jeg til meg selv «Da våger risken og går til Vestbanen» - jeg kunne da nå et tog litt før kl. 9. Og så gikk jeg ut i de folketomme gatene, spaserte ned over Rådhusgata, skrådde over den tomme Rådhusplassen, mens flyene kretset over hodet på meg. Jeg var ikke det minste redd - jeg skyndte meg bare å nå stasjonen. Jo, toget skulle gå. Merkelig nok kom der også mange mennesker til byen mad et lokaltog som nettopp kom inn. Jag traff Karen Haugen på perrongen. «Kommer du til byen?» spurte jeg forundret. «Ja, jeg må da se hvordan her ser ut», svarte hun ganske smilende. På Lysaker stasjon fikk jeg med en.gang vite at flyveplassen var tatt. Stor forferdelse. Rykter om døde og sårede blant de norske flyvere. Arve Arve Braathen, flyver, falt 6. oktober, 1943 var blant flyverne. Hvordan var det gått ham? Og Ragnhild Ragnild Braathen, Grete Kohts søster som var på Reine, hun også. Hjemme traff jeg
- 4 -
en oppskaket ung pike. De første bomber hadde fait på Fornebu flyveplass, huset hadde rystet…