Karen Grude Koht – en foregangskvinne

Sandnes historielag 6. mai 2013

Av Torild Skard, forsker, forfatter og datterdatter

Pedagog, essayist og kvinnesaksforkjemper – står det om Karen Grude Koht i leksikon. Hun ble født 1871 og er min mormor – jeg bodde sammen med henne fra 1945 til hun døde i 1960, 88 år gammel. Jeg er glad for at hun nå trekkes fram! At hun ytes rettferdighet, og at vi kan lære av hennes liv og virke.

Karen tilhørte gamle, framstående slekter på Jæren – konservative i livssyn og framgangsrike i praktisk arbeid. Karens far, M.A. Grude, ble født i 1841. Han drev gården Brualand som ble et mønsterbruk, var foregangsmann i myrtapping og skogplanting på Jæren, var lensmann i 26 år og bekledte de fleste offentlige verv i Høyland og Sandnes, var også med å starte en rekke bedrifter og skrev flere bøker, bl.a. historieverker for Jæren og Sandnes. Han beskrives som enn av landsdelens fremste menn – det er også reist byste av han i sentrum av Sandnes.
Men det gikk ikke bare bra. M.A. fikk alkoholproblemer – Karen måtte ofte gå ut og lete opp den fulle faren sin eller ligge halvkledd i stua og vente for å ta mot han om kvelden. Moren orket ikke. Økonomiske problemer tvang han etter hvert til å gå fra gården og lensmannsombudet, og etter at kona døde i 1910, bodde han i perioder hos datteren til han døde i 1918. Men selv om Karen unektelig fikk mye fra faren sin, snakket hun lite om han seinere i livet. Jeg tror minnene var for blandet.

Men Karen snakket ofte med varme om moren sin, Anna Mossige. Hun var født i 1849, en sterk kvinne fra en samfunnsengasjert familie. Både faren, farfaren og morens farfar var Stortingsmenn. Selv giftet hun seg 17 år gammel og fikk snart sitt første barn. Det ble kalt et «lammalam», fordi hun var så ung, og det døde også snart. Hun fikk i alt 10 barn, hvorav 8 vokste opp, og hun ble en dyktig og gjestfri administrator av en stor gård med mange barn og gjester. Hun var preget av en tradisjonell bondekultur og et dypt religiøst livssyn. Karen opplevde pietismen som svært tyngende og befridde hun seg etter hvert fra den og utviklet et frireligiøst livssyn.

Karen var nesteldst og brøytet veien for de fem søstrene: Inga gift Nielsen, Elisabet gift Kviberg, Karoline ugift, Agnes gift Forfang og Margrete gift Tjensvoll. De viste usedvanlig framdrift for kvinner på sin tid. Flere tok artium og utdannet seg til lærerinner, og en ble en pioner i husflidsarbeid (Heimen i Oslo). Det var noen markante damer, og når de kom på besøk hjem til oss, lo og pratet søstrene. Men de kunne være strenge mot oss barn. Vi måtte oppføre oss pent. Det var også to brødre: Ingebret ble journalist i Høyreavisa i Stavanger og Nicolai skrev bøker og artikler og drev stor gård på Østlandet.

Karen vokste opp i et opplyst hjem og var selv intelligent og våken. Hun gikk på folkeskole først i Høyland og så på Sandnes. Her fikk hun en radikal lærerinne, Alida Juel, den eneste lærerinnen på skolen, og hun leste av bladet til Norsk Kvinnesaksforening Nylænde i håndarbeidstimene og fortalte om kvinnesakspionerene Aasta Hansteen og Gina Krog. Med inspirasjon fra Europa og USA vokste det på denne tida fram en kvinnebevegelse i Norge. Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884 og Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Karen ble fengslet av kvinnenes kamp for sine rettigheter. I de høyere klassene møtte Karen så en mannlig skolestyrer, M.K. Årnes, som var radikal Venstremann, fritenker og målmann. Han oppfordret elevene til å tenke selvstendig og stå fram – også jentene, og ble en viktig støtte for Karen. Da Karen hadde tatt mellomskole i Egersund (i 1887), begynte hun å jobbe for å forsørge seg. Hun ble guvernante i et prestehjem, der den stokk-konservative presten vakte henne til «et opposisjonelt livssyn», som Karen selv uttrykte det, og hun ble ivrig Venstre-kvinne. Årnes tilbød henne arbeid ved skolen sin. Hun hadde en spesiell begavelse for pedagogikk. Årnes fikk henne også til å holde foredrag på et amtslærermøte, enda hun ikke var 20 år gammel. Hun skal ha vært den første kvinnen i Sandnes som våget noe slikt. Hun snakket om jentenes skolegang og gjorde det bra. Hun startet også en kvinneforening for å samle inn penger slik at skolen kunne få skolekjøkken.

Alt dette ga Karen mot til å sikte høyere: hun ville ta artium og bli student. Dette var helt uvanlig for kvinner den gang. Cecilie Thoresen tok som første kvinne artium i 1882. Karen var den første bondejenta fra Jæren som satte seg et slikt mål. Hun ble ikke bare oppmuntret. Både slekt og venner mente at hvis hun drev på slik, ville hun ikke ble gift, stakkar.
Ved sida av lærerarbeidet leste hun privat og i 1893 reiste hun inn til Oslo for å gå på skolen til kvinnesakspioneren Ragna Nielsen. Nielsen laget den første store fellesskolen for gutter og jenter med kvinnelig rektor og kvinnelige lærere på alle trinn. Etter et år tok Karen eksamen med beste karakter, preseteris. Hun var hjemme på Sandnes og underviste et år, men så dro hun igjen til Oslo og tok forberedende prøve med beste karakter, tok seminarprøven for studenter, arbeidet ved ulike folkeskoler i Oslo og gikk i gang med realstudiet på Universitetet. I Oslo engasjerte Karen seg aktivt i Studentersamfundet og Frisindet studentforening. Hun var spesielt opptatt av kvinners utdanning, arbeid og inntekt. I 1898 holdt hun foredrag om likelønn på et stort skolemøte i Bergen og førte en lang feide om spørsmålet etterpå i Skolebladet. Det ble mange foredrag landet rundt og i 1902 innledet hun om lærerlønn på det nordiske kvinnesaksmøtet i Stockholm. Hun kom tilbake til Stockholm flere ganger og snakket bl.a. verdsetting av kvinnearbeidet og Camilla Collett.

I 1904 ble Karen medlem av det første styret i Norske Kvinners Nasjonalråd, NKN (en nasjonal paraply for kvinneorganisasjonene), og var rådets første sekretær. Styret omfattet ved sida av Karen: Fredrikke Marie Qvam (lederen for Norske Kvinners Sanitetsforening og Landskvinnestemmerettsforeningen), Gina Krog (redaktør av Nylænde og leder av NKN), Betzy Kjelsberg (sentral i Norsk Kvinnesaksforening) og Katti Anker Møller (forkjemper for mor og barn). NKN hadde et bredt samfunnsmessig engasjement. Rådet arbeidet med kvinners utdanning, mødres og gifte kvinners stilling, kvinner i ervervslivet og i politikk. I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 aksjonerte kvinnene for fred og de organiserte en landsomfattende underskriftskampanje for kvinner da de ikke fikk delta i folkeavstemningen. Det var mye å ta tak i.
Og det var ikke bare enkelt. Kvinnebevegelsen var klassedelt, og arbeiderkvinnene var til tider uenige med de borgerlige. Karen var radikal og prøvde bl.a. forgjeves å få NKN til å støtte ugifte mødre. Motsetningene ble så skarpe at både hun, Betzy Kjeldsberg og Katti Anker Møller gikk ut av styret i 1906. Under 1. verdenskrig gikk Karen inn i styret iÆgjen og satt i perioden 1916-19. Seinere skrev hun NKNs historie ved 25 års jubileet og ble æresmedlem i 1932. I årene etter 1900 oppsto internasjonale kvinneorganisasjoner som kjempet for kvinners rettigheter, spesielt stemmeretten, og de samarbeidet blant annet med Folkeforbundet. Karen deltok i det Internasjonale Kvinnerådet (ICW) og ble nestleder i rådets komite for lønnet arbeid.

Så kom kjærligheten inn, og i 1898 giftet Karen seg med den jevnaldrende Halvdan Koht (født i 1873). Han var et usedvanlig menneske og uhyre sterk både fysisk og intellektuelt. Han kom fra en velhavende embets- og kjøpmannsslekt. Faren var overlærer i Tromsø, flyttet til Skien og ble ordfører og Stortingsmann fra Venstre. Moren kom fra den kjente Giæver-familien og var ved sida av husstellet en ypperlig timelærer i fransk og tysk, tegning og sang. Halvdan fikk – selvsagt - artium og studerte historie ved Universitetet i Oslo. Han ble sosialist og utnevnt til professor i 1910, bare 37 år gammel.
Halvdan og Karen fikk et spesielt ekteskap som var både likestilt og tradisjonelt. De to begynte med å reise sammen til Paris, fordi Halvdan hadde fått et stort stipend. Det ble et eventyrår og en milepæl for Karen. Hun kastet seg ut i fransk kunst og kultur, skrev reisebrev hjem og interessene hennes flyttet seg fra realfag til menneske- og kulturlivet. Da hun kom hjem, fortsatte hun ikke med realstudiet. Halvdan mente også det ville bli for mye for henne ved siden av læreryrket. Det varte heller ikke lenge før de fikk barn.

Det første barnet var Ivar, som ble født i 1900, men han døde etter bare fire måneder. Tapet tok begge foreldrene hardt. For Karen ble det en traumatisk opplevelse som hun aldri glømte. Ivar var en levende realitet i vår familie i min barndom. Karen snakket ofte om han, fortalte hva han hadde vært, og hvert år ble vi med til grava for å legge ned blomster.
Desto større var gleden da Åse kom i 1905. «Sæle meg», utbrøt Karen og faren var ikke mindre glad. I 1953, et halvt hundreår seinere, skulle Åse gi ut «Kvinnesak 3. akt», der hun krevde at ektemannen skulle ta sin del av ansvaret og arbeidet hjemme. Men for Karen og Halvdan var dette ukjente tanker. Karen kjempet for at husarbeidet skulle bli verdsatt, ikke for at det skulle bli overtatt av mannen. Og hun tok på seg arbeidet som hjemmebygger med glede. Hennes ansvar ble desto viktigere når Halvdan fikk stipend og reiste et år til USA i 1908-09. Etter flere aborter kom sønnen Paul til verden i 1913. Og det var ikke annerledes enn at han ble gromgutten, selv om foreldrene også var glade for Åse. Tradisjonelle vurderinger av de to kjønn hang i.

Snart bygde Halvdan og Karen hus sammen på Lysaker, tegnet av Arnstein Arneberg, og det fikk - kanskje typisk nok - navn etter hustruen: «Karistua». Karen var svært aktiv i utformingen av huset, som ble ferdig i 1910, og det fikk preg av familiens status og den tids forhold. Ekteparet hadde ikke pengeproblemer. Huset var staslig med 2 etasjer, loft og kjeller, stort kjøkken, forstue, storstue og spisestue, gjesterom og et spesielt hushjelprom med egen inngang. Det var ganske mye å rå over, så det kom godt med å ha hjelp i huset.
Huset avspeilte også kjønnsrollene. Halvdan fikk sitt eget store arbeidsrom i 1. etasje med skrivebord og bokhyller på alle vegger. Karen fikk også et eget arbeidssted – et lite bord i et hjørne av stua, «solkroken». Hun måtte rydde bort eventuelle bøker, papirer og andre arbeidsredskaper når det kom gjester. Halvdan støttet kvinnenes sak, men den gangen gjaldt kampen bare kvinnenes yrkes- og samfunnsrettigheter, ikke hverdagen i hjemmet. Der fortsatte de gamle tradisjonene. Husfaren ble servert av husmoren, og Halvdan fikk koteletter når familien ellers spiste fisk. Han skulle ha det beste, og han skulle ha det som han ville ha det. Også i barneoppdragelsen viste motsetninger seg. Selvsagt skulle dattera utvikle seg intellektuelt, men Karen kunne avbryte når Åse satt med en bok og si: «Sitter du og leser? Ta håndarbeidet ditt!» I blant måtte Halvdan tre til og støtte datterens boklige interesse.

Halvdan og Karen levde i en tid med store forandringer. Maskinene overtok folks virksomhet, og kvinner som menn dro fra landet inn til byene for å få lønnet arbeid. Det vokste fram et industriproletariat, der ikke minst kvinner sleit hardt. Fyrstikkarbeiderskene streiket i 1889: «Vi forlanger kun et øre mer pr gros og bedre sanitære forhold». Politisk sympatiserte særlig Halvdan, men også Karen med arbeiderbevegelsen, men de tilhørte selv borgerklassen.
Blant de bedre stilte hadde ugifte kvinner lønnsarbeid for å forsørge seg, ofte som lærerinner, men gifte kvinner skulle være hjemme og bli forsørget. Etter 1902 hadde Karen aldri heltids stilling utenfor hjemmet. Men hun ble en foregangskvinne ved at hun holdt fast på yrkesarbeidet sitt også i ekteskapet, selv om omfanget ble noe varierende. Først og fremst underviste hun, og det ble til sammen en så stor arbeidsbør at det bare var mulig å gjennomføre med hushjelp hjemme. Men tjenestefolk var lette å få tak i og hennes inntekt betalte for det. Hun fikk rykte for å være snill med tjenestefolkene.

Fra 1911 og tjue år framover underviste Karen ved en skole som hun selv var med å få i stand: Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk. Husarbeidet skulle respekteres som et «ordentlig» arbeid som krevde respekt, utdanning og kvalifikasjoner. Hun hadde timer på skolen i psykologi, pedagogikk og samfunnslære, som hun måtte legge opp selv. Det fantes lite faglitteratur på den tida.
I tillegg til lærer var Karen skribent og forfatter. Hun gjorde en stor innsats i folkeopplysningen med å skrive skolebøker og folkeskrifter med ulike emne. Hun skrev om litteratur og kunst, praktiske spørsmål, barneoppdragelse og kvinnesak. I 1908 ga hun ut en bok om Kvinnearbeid og så kom en ABC, Regler og rim for barn, om Hjem og småbarn, Ride, ride ranke, Farmor fortel for dei minste, og Barna våre. Karen virket for målsaka og oversatte en rekke bøker til nynorsk. Dessuten skrev hun artikler i Syn og Segn, Kirke og kultur, Norsk pedagogisk tidskrift, Jær- og Oslo-blad samt Helsingin Sanomat. I 1913 fikk kvinner allmenn stemmerett – her var Norge tidlig ute i forhold til andre land. Karen mente den gang at kvinners politiske rettigheter var sikret da de fikk stemmerett. Hadde noen sagt til henne at 50/50 kvinner og menn i styrende organer ikke ville være en selvsagt ting etter hundre år, ville hun nektet å tro det. Men det gikk uhyre langsomt for kvinner å få verv. En generasjon seinere, ved annen verdenskrig, var det bare en håndfull kvinner i kommunestyrer og på Stortinget her til lands. I andre land fikk kvinner stemmerett til dels mye seinere og heller ikke her var det lett for kvinner å gjøre seg gjeldende og få verv. Karen satset for å benytte de nyervervete politiske rettighetene og ble medlem av Bærum skolestyre for Venstre i 1918-24. Seinere gikk hun over til Arbeiderpartiet. Hun ble medlem av Statens prisreguleringskomite, et offentlig utvalg om videregående utdanning for landsungdom og Kringkastingsrådet.I 1920 begynte Karen å undervise med NKNs sosiale kurser og fra 1923 ved den kvinnelige industriskolen. Hun ble ansett som en glimrende lærer - «det var noe beåndet over alt hun sa», ble det hevdet. Hun ble også en viktig medarbeider for ektemannen i hans virksomhet: skaffet fram opplysninger og kommenterte det han skrev. Hun var hans viktigste kritiker. Og hun tok seg av studenter som han inviterte hjem. De reiste også sammen til utlandet.

Da datteren Åse tok artium og så studerte psykologi på Universitetet, fikk mor og datter et nært faglig samarbeid og skrev bl.a. en bok sammen i pedagogisk psykologi. De var også meningsfeller i kvinnesaka og slåss spesielt for gifte kvinners rett til lønnet arbeid under kriseårene i mellomkrigstida. Sønnen Paul ga moren stor glede. Han tok juridisk embetseksamen og fikk en lang karriere i utenrikstjenesten. Han ble sjef for noen av Norges viktigste ambassader og en av de mest innflytelsesrike diplomatene på 1900-tallet. Han giftet seg med arkitekt Grete Sverdrup, datter en væreier på Reine, og fikk tre barn: to gutter og en jente.
Men Paul så lite til foreldrene, fordi han var så mye utenlands. Når han kom hjem, var det desto mer stas. Da var det storrengjøring og festmåltid – og som barn undret jeg over at moren roste Paul opp i skyene, som ikke gjorde noe for sin gamle mor, mens datteren, som styrte og stelte «Karistua» med de gamle til daglig, ikke fikk noen slik omtale – i hvertfall ikke som jeg fikk høre. Jeg tenkte at gutter var gjevere enn jenter – selv for en kvinnesakspioner.

Mens Halvdans virksomhet innen vitenskap og politikk utvidet seg stadig, ble Karen satt tilbake helsemessig sett. I 1922 ble hun påkjørt av en løpsk hest i Oslo, og selv om hun ikke ble livsfarlig skadet, ble hun aldri riktig den samme etterpå. Hun slet ofte med sterke, diffuse smerter og nerveplager, stemningsskifte og utmattelse. Det synes som problemene ikke bare hadde en fysisk, men også en psykosomatisk karakter.

I 1935 ble familiens stilling totalforandret ved at Halvdan kom inn i Nygaardsvolds regjering som utenriksminister. Karen ble da brått ministerkone og måtte ta ansvar for statlige mottakelser og selskap, dels i Parkveien 45, dels i «Karistua». Det gjorde hun, og det virket som oppgaven ansporet henne. Hun hadde stil og smak og møtte ulike mennesker med en naturlig varme og glede. Den amerikanske ministeren i Oslo skrev: Den gode professorfrua er både moderlig og boklært, elsket av alle, både gamle og unge, og med en utstråling i alle retninger. Hun minner om en rolig og blid Eleanor Roosevelt.

Men bak fasaden strevde ekteparet med problemer. De to gled mer og mer fra hverandre. På et tidspunkt etablerte de hvert sitt soverom og sov aldri seinere i samme rom. Begge var sterkt arbeidsmessig belastet på ulike måter, og Karens helseproblemer gjorde ingenting bedre. Ulikhetene mellom dem ble også mer markerte. Halvdan var en arbeidshest med en jernvilje, mens Karen var mer av et følelsesmenneske. Det ble mer og mer ordløst mellom dem i «Karistua», beretter Sigmund Skard i sin biografi av Karen. Halvdan var mye hjemmefra og søkte stundom annet kvinneselskap, mens Karen voktet hus og hjem. På sin side fikk Karen gleden å få barnebarn – og attpåtil tvillingjenter! Det gikk ikke mange årene før Målfrid og jeg ivrig bedyret om at «Momo er snill hun!»

Men så kom 9. april. Halvdan var i Stortinget dagen før og drøftet den britiske mineutleggingen på vestkysten, mens Karen satt i losjen og hørte på. Så dro hun hjem. Der kom Halvdan innom for å hente klærne sine tidlig om morgenen 9. april og reiste så nordover med toget. Karen ble igjen, og av Koht-familien var hun den eneste som ble i Norge under hele krigen. Halvdan flyktet med regjeringen over til London. Paul og familien kom etter hvert til USA, mens Åse og ektemannen Sigmund med fire småbarn samlet seg i Stockholm før vi reiste med den transsiberske jernbanen til Vladivostok og så tok båt til Japan og USA. Karen hjalp til med at min søster og jeg kom over grensa fra Norge til Sverige. Halvdan forlot regjeringen i november 1940 og kom til Washington DC i april 1941. Han var sterkt deprimert over tyskernes okkupasjon av Norge og ble attpåtil på folkemunne gjort til syndebukk for krigen. Det gikk så langt at han ble svartelistet av den norske ambassaden i Washington og fikk ikke tale offisielt – selv om han var ministeren som sa «nei» til tyskerne. Det var en lykke for han - og for oss – at han kunne bo sammen med datteren og hennes familie under hele krigen. Vi var glade for han og tok oss av han – ellers er det ikke sikkert hvordan det hadde gått.
Tida i Norge var blandet for Karen. Hun var utenriksministerens kone og fryktet for at okkupantene skulle ta henne som gissel. Men det gjorde de ikke. De beslagla derimot «Karistua» som ble brukt som bopel for tyske soldater og bygde dessuten en brakke i hagen. Karen søkte til slekt og venner, og hun holdt mye til på hytta si i Juvika i Østre Slidre, som hun hadde fått bygd tidligere. Men hun følte et sosialt ansvar og organiserte omgang og samlinger. Hun tok opp igjen undervisningen, kurs, seminarer og studieringer. I tillegg leste hun mye og brevvekslet med Halvdan over Nordsjøen. En kjenning sa at Karen opplevde en hel renessanse i denne tida.

Da krigen var over, ble det Karens oppgave å få «Karistua» i stand igjen for å ta i mot ektemannen. Det var en krevende oppgave å få huset beboelig igjen med mangelen på møbler, utstyr og varer. Og det var ingen krigshelt hun fikk hjem. Selv om de to gamle var glade for å gjenforenes, ble Halvdan skjelt ut blant folk som «landssviker». Kjenninger snudde dem ryggen, og han fikk mye slit med å forsøke å gjenopprette sitt gode navn og rykte. Han ba om riksrett, men fikk det ikke. Så han skrev i stedet. I tillegg kom Åse hjem med mann og barn. I husnødens tid var det bare én løsning: å slå seg til i «Karistua» og etter hvert i tyskerbrakka i hagen. En spesiell glede for Karen var minstebarnet Anne som ble født i USA i 1945. Men det var ikke bare Anne. Det var også tvillingjentene Målfrid og Torild og tvillingguttene Halvdan og Åsmund og attpåtil en hushjelp. «Kolkoset» kalte mor og far spøkefullt storfamilien vår. For de gamle var det hyggelig med familie og vi stelte for dem, begge to, men vi barna laget også bråk og uro. Vi hadde med oss venner hjem, og det ble konflikt når vi ville gjøre noe de gamle ikke likte.

Halvdan holdt seg relativt sprek utrolig lenge. Han skrev som en besatt dag etter dag helt til han var langt oppe i 80-årene. En bok hvert år, selv om han etter hvert fikk svekket både syn og hørsel. Det ble en helt usedvanlig omfangsrik produksjon, alt i alt. I USA hadde vi barn spesiell kontakt med morfar. Men i Norge så vi mest ryggen på han ved skrivebordet – eller vi serverte han og Momo mat i spisestua (mens vi yngre spiste på kjøkkenet).
Karen var mye sjuk og døde også 5 år før ektemannen. Men det var gode dager innimellom. Jeg hadde mange fine samtaler med Momo, spesielt om kvinnekampen før i tida. I tillegg tok hun mot familie og venner, søsken og søskenbarn, kvinnesakskvinner og ikke minst jærbuer av ulike slag. Det var spesielt stas med en kvinnepioner fra Jæren, og jeg husker med fryd da Aaslaug Aasland kom, vår første «ordentlige» kvinnelige statsråd. Aaslaug hadde et mykt og vennlig lag og samtidig en besluttsomhet som gjorde inntrykk. Karen lyste opp når hun kom, uansett hvor utslitt hun hadde vært tidligere på dagen.
De to gamle fikk en lang alderdom sammen, og min far, Sigmund Skard, var opptatt av at Halvdan og Karen fant sammen igjen etter Halvdans vonde år i London i et lykkelig familieliv i «Karistua». Dette er et hovedtema i biografien han skrev om Karen i 1987. Jeg opplevde også at de to gamle viste stor respekt og kjærlighet for hverandre, men det var noe som skurret. Var Karens sjukdom i mellomkrigstida bare på grunn av den løpske hesten? Og så ble hun så kvikk da ektemannen forsvant? Hjemme var det tydelig hvordan Halvdans ve og vel alltid gikk først, mens kona måtte vise hensyn. Han satt nede på arbeidsrommet og skrev, mens hun tuslet halvsjuk omkring i huset. Den andre kvinnesaksbølgen på 1970-tallet skapte en ny kvinnebevissthet om maktforholdene mellom kjønnene, og for meg var det en lettelse da kvinnesakskvinnen Birgit Wiig anmeldte fars bok og ga ord til min usikkerhet. Hun spurte rett ut: var ikke dette en historie om kvinners tragedie i vår tid – at kjærligheten mellom mann og kvinne i vårt samfunn i sin innerste kjerne er egoistisk og undertrykkende?

Morfar fikk igjen sitt gode navn og rykte først og fremst som en anerkjent historiker, fikk byste i Vitenskapsakademiet og maleri av Henrik Sørensen.

Mormor ble langt på vei glømt, som kvinnepionerer ofte er blitt. Men mormor ble del av en frigjøringsprosess for kvinner, og jeg er stolt av å være tredje generasjons kvinnesakskvinne. Jeg har også hatt stor glede av hennes innsats.
Karen Grude våget å gå uopptråkkete stier og bidro til å gi kvinner rettigheter og muligheter for et bedre liv. Hun var med å skape respekt for deres arbeid og oppgaver og styrke dem gjennom utdanning og skolering. Hun sto selv fram i en kvinnerolle som var utradisjonell og svekket dermed fastlåste forestillinger om hva kvinner «skulle» og kunne. Dette er ikke lite, selv om det er et godt stykke igjen før kvinner har samme makt, status og ressurser som menn – i vårt som i andre land. Vi har nylig fått 50/50 kvinner og menn i regjeringen, men ikke i kommunestyrene eller Stortinget. I makteliten som helhet er det fire menn for hver kvinne, og kvinners samlete inntekt er bare om lag to tre deler av den menn har. Globalt ligger andelen kvinner i parlamentene gjennomgående på omlag 20 prosent og i regjeringene er de enda færre. Det er bare 8 prosent kvinner blant verdens stats- og regjeringssjefer. Regelen: desto mer makt, desto færre kvinner, er stadig gjeldende. Så det er bare å drive på.