av Grete Koht ©
Innhold
ORNAMENTIKKEN PÅ OSEBERGVOGNEN
|
Grete Koht 1913 - 1996 Foto: Erik Koht © |
Vikingtiden, Nordens heltetid, faller sammen med siste del av Europas mørke Middelalder. Det var tiden etter folkevandringene, da de vesteuropeiske nasjonalstater ble grunnlagt og Romerkirken fikk en fast organisasjon.
Det meste av det vi vet om Norden i førkristen tid (700 - 1000 e.Kr.) har vi fra senere skriftlige kilder. Saxo, Snorre og andre skrev ned sagn, myter og dikt. Ellers kan vi studere vikingtiden fra gravfunn, runeinnskrifter og tidlig kirkekunst.
Når verdens kunsthistorie skrives, kommer vikingtidens kunstverk med. Oftest gjengitt er Danmarks Jellingesten og gullhorn, Norges vikingskip og stavkirker, Sveriges runestener. England har gravfunnet fra Sutton Hoo og stenkorsene på Man. Hundrevis av år kan skille, milevidt hav. Likevel er det slektskap mellom disse kunstverkene, akkurat som det var slektskap mellom menneskene som skapte dem.
I forrige århundredes nasjonalromantiske periode våknet interessen for vikingtiden. Kunstnere ble inspirert av sagn og saga og ga gamle myter nytt liv. Det var den nasjonale egenart som ble dyrket. Nye fortidsfunn fra forskjellige kanter av verden har gitt forskerne en videre horisont og viser paralleller og likhetspunkter mellom forskjellige kulturer. I denne boken vil det bli gjort et forsøk på å se vikingtidens kunst i sammenheng med kulturutviklingen i Europa.
Det typiske trekket ved vikingtidens ornamentikk er stilblandingen. Fra øst kom dyremotivene, glefsende og krafsende udyr i vill kamp, fra mauriske og keltiske områder kom båndfletningene og geometriske mønstre med ringer og spiraler. I tegning og relieffer danner disse mønstrene ofte ramme om fortellende motiver fra klassiske heltesagn eller historier fra Bibelen. Den samme stilen finner vi i litteraturen hvor klassiske motiver skimtes mellom hedensk og kristen tankegang. Hvor foregikk denne blandingsprosessen? Hvilke menn eller menneskegrupper var med på å forme tidens idealer? Arkeologer og kunsthistorikere har tidfestet funn og studert stilpreg, historikere har fortalt om kriger og kongerekker. Språkforskere har gransket gamle manuskripter. Tross all denne viten er det ennå mange uløste problemer.
Kan vi følge utviklingens veier tilbake til bestemte kultursentre, -- kan vi tidfeste symboler og kunstneriske idealer? For å finne de riktige sporene trenger vi hjelp fra litteraturhistorien og religionshistorien, det blir en reise i fortiden hvor vi krysser nasjonale og faglige grenser. Utgangspunktet er Osebergfunnet.
Blant norske funn fra vikingtiden står Osebergfunnet i en særstilling. Ingen andre steder er det funnet slik rik kunstnerisk utsmykning. Det meste av ornamentikken er i gripedyrstil. Oppover Osebergskipet stavn slynger seg en rekke stiliserte dyr. Lignende dyrebilleder finnes på stolper. sleder og annet utstyr.
Vognen er dekorert i en litt annen stil, ikke så perfekt i symmetri og linjeføring, men med liv og spenning som stimulerer nysgjerrigheten. Her er mennesker og dyr i dramatiske scener. På vognens forstykke kjemper en mann med slanger, mens et dyr som ligner en oter biter ham i siden. På hans andre side ser vi mellom uhyrene en kvinneskikkelse som ser ut som en druknet katt. Ellers er feltet fylt til trengsel av slanger og firbente haleløse dyr på kryss og tvers. De glefser etter hverandre og holder fast i hverandre med nebb og klør. Skal dette vise alles kamp mot alle? Er det den evige kamp mellom lysets og mørkets makter? Eller er slagordet simpelthen: her gjelder det å holde sammen!
Gravferden på Oseberg har funnet sted før år 800 e.Kr. Her finnes ingen kristne symboler. Det er naturlig at forskerne har lett etter forklaring i norrøn mytologi. Mannsskikkelsen er blitt tatt for Gunnar i Ormegården, men den teorien er oppgitt. Hvem kan det da være? Hvilken historisk eller mytologisk skikkelse har kjempet med slanger og andre uhyrer mens han svømmer?
Dyrekamper var det vanlige motivet i steppelandenes kunst. Det forekommer gjerne på bronsebeslag og gulllsmykker hvor ville dyr angriper hverandre. Det er dette stilpreget vi kjenner igjen i Osebergvognens ornamentikk. Men her er det stilt et nytt krav til de arme dyr. De skal kunne sno seg. Mens dyrene på vognens endefelt er forskjellige, har dragene på sidefeltene et mer ensartet preg, som en rekke sammenflettete, haleløse krokodiller. Det kan likevel ikke være tvil om at det er hundedyrene som går igjen i en mer langstrakt form. Slangene, som før sprellet fritt omkring, er ordnet som flettverk på dyrenes bukparti. Det som foregår et tydelig stilskifte. Hunden er blitt modernisert. Den er blitt trukket ut i lengden for å kunne sno seg i tidens båndflettingsmønster.
De gamle grekere ville nok ikke kjenne igjen Kerberos, men ethvert barn kan se at den er en hund.
Slike spekulasjoner kan hjelpe oss til å forklare stilpreget på Osebergvognen, men når det gjelder å identifisere den kjempende helt, er vi ikke kommet stort lenger. Vi bør heller lete i vikingtidens helteverden. Der har vi en mann som kjemper med slanger under vannet, Beowulf. Beowulf-kvadet er det eneste germanske helteepos som vi kan studere i sin helhet og det må ha vært kjent i kongelige kretser i vikingtiden.
Fortellinger om heltemodige menn som vandrer av sted for å kjempe mot farlige fiender, finnes i alle kulturer. Handlingen i historiene gjentas ofte til punkt og prikke. Og selv om heltens ytre omgivelser skifter med tid og sted, er hans karakter den samme: han er sterk, og selvoppofrende, og han ord er til å stole på.
Verdenslitteraturens eldste helt er Gilgamesh, halvgud og konge. Han kom fra Uruk i Mesopotamia. Diktet om han ble skrevet ned på leirtavler med kileskrift mer enn 1000 år f.Kr. En stor samling slike leirtavler er funnet ved utgravinger i Ninive, hvor den siste assyriske kongen, Assurbanipal, hadde et stort leirtavlebibibliotek.
Som ung levde Gilgamesh et lystig liv, men da han ble eldre, grublet han over døden. Så lenge han levde, kunne han utrette storverk, og han kunne få hjelp fra gudene når han kalte på dem. Men han måtte dø som menneske og bli til støv. Han ville bygge borganlegg og templer, så ettertiden ikke skulle glemme ham. Til byggverkene trengte han materialer. Det vokste store trær i Libanons fjelland. En skogens vokter var en kjempe, Humbaba. 
Hans blikk kunne drepe, og vanlige sverd bet ikke på ham. Gilgamesh fikk smidd et kjempesverd. Med det drepte han trollet. Hodet hugget han av, og han brakte det til gudene som hadde hjulpet ham.
Senere dro Gilgamesh over havet til ukjent land for å få svar på spørsmål om liv og død. På veien måtte han kjempe egenhendig mot ville dyr, og han ble involvert med underverdens dronning, månedgudinnen. Den siste delen av Gilgameshs liv er fylt med vemod.
Landene i Midtøsten hadde et felles skriftspråk i Oldtiden, arameisk, og felles skrifttegn, kileskrift.
Sagnet om Gilgamesh må ha vært skrevet ned i flere utgaver enn den som ble funnet i biblioteket i Ninive. Grekerne kjente historien og dikteren Aelian skrev ca. 200 år f.Kr. om Gilgamesh, konge av Babylon.
Den greske gudeverden vrimler av guder og helter som kjemper mot uhyrer. Herakles er best kjent. Den greske helt er halvgud. Han lever på jorden, men må rette seg etter gudenes minste ønsker. Gjennom heltemodig handling sikrer han seg plass på Parnasset.
Perseus er kjent fordi han hugget hodet av det kvinnelige uhyret Medusa. Hun var en gang en vakker kvinne som ble elsket av Poseidon. De møttes i et Athenetempel. Dette ble den jomfruelige gudinnen så oppbrakt over at hun skapte Medusa om til et avskrekkende uhyre, med et blikk som gjorde alle menn hun sa på om til stein. Så ble hun forvist til en hule i Atlasfjellene. Alt dette var ikke nok for den hevngjerrige Athene. Hun fikk helten Perseus til å love at han skulle ta livet av Medusa.
Han ble godt utstyrt til ferden over havet. Gudene gav ham et flammeformet sverd, et speilblankt skjold og bevingete sko. Likevel nølte han da han skulle gå inn i hulen. Han var redd for Medusas dødelige blikk. Ved hjelp av speilbildet i skjoldet klarte han å hugge hodet av uhyret. Det tok han med til Athene, som satte det på sitt skjold. Den dag i dag kan vi se Medusa-masker med slangehår og pen munn i gavlen av greske templer.
Beowulf har fått sin berømmelse fordi hans kamp med uhyrer under vannet har vært pensum for studenter av gammelgermansk. Mange parodier er laget over kampen med Grendels mor, men bare scenen med Peer Gynt i Dovregubbens hall har fått plass i verdenslitteraturen. Det er meget sannsynlig Beowulf er den svømmende helt på Osebergvognen, og vi kjenner ham i eventyrdiktningen, som gutten som hogget hodet av trollet i Soria Moria slott.
Beowulf-manuskriptet er utstilt i British Museum. Sammenliknet med andre middelalderhåndskrifter er det et sørgelig syn. Her er ingen overdekorerte tittelblad, ingen forbokstaver med snirkler og kruseduller. Skriften er utydelig og arkene svidd i kantene. Det er da heller ikke skrevet på dyrebart kalveskinnspergament, men på bomull, noe som har reddet det fra ødeleggelse den gang en hel samling sjeldne håndskrifter gikk opp i flammer. Dette er det lengste angelsaksiske diktverk som eksisterer, et fortellende dikt med bokstavrim og kjenninger som i de norrøne skaldekvadene. Handlingen foregår på Sjælland i kongsgården Heorot (Hillerød?). Kong Roar har reist en praktfull gildeskål, men freden og gleden blir forstyrret av et uhyre som i nattens mulm og mørke overfaller de sovende hirdfolkene og fortærer dem med hud og hår.
Til Heorot kommer helten Beowulf og tilbyr sine tjenester. Han sier hvem han er og hvor han kommer fra. Egget av slengord forteller han om tidligere bedrifter. Kongen godtar ham, og som en slags innvielse blir han omspent et belte med et berømt sverd.
Samme natt kommer Grendel. Før Beowulf får hindret det, er en hirdmann drept og ille tilredt. Etter et håndgemeng tar trollet flukten. Men Beowulf har fått et kraftig tak i hånden hans, og river armen av så Grendel forblør. Dagen etter kan kongen til sin glede se Grendels arm henge under taket i kongshallen.
Senere bryter ufreden ut på nytt. Denne gang er det Grendels mor som vil hevne sin sønn. Også hun må flykte forfulgt av Beowulf og hans menn. De kommer til en sump, og bare Beowulf tør stupe uti da Grendels mor blir borte i en grumset blodpøl.
I et helt døgn svømmer han under vannet. Han blir angrepet av slanger og andre sjødyr med spisse snuter og skarpe tenner. Men de kan ikke skade ham. Ringbrynjen gjør ham usårlig. På den andre siden av sjøen holder Grendels mor til i en hule. Det blir kamp på liv og død. Heller ikke på Grendels mor biter sverdet. Heldigvis henger det kjempesverd på veggen. Med det hugger Beowulf hodet av uhyret, og da han får se den døde Grendel ligge der, hugger han like godt hodet av ham med det samme. Trollblodet var så giftig at sverdbladet etser bort, og Beowulf står igjen med bare sverdskjeftet. Med skjeftet i den ene hånden og Grendels hode i den andre svømmer han tilbake til stranden hvor vennene hans holder på å gi opp håpet.
I siste del av Beowulf-kvadet er helten blitt konge i sitt hjemland, (Gotland?). Han har regjert i mange år i fred. Da kommer nyheten om et nytt uhyre som truer hans folk, en drage som holder til i en haug og vokter på en gullskatt.
Beowulf bestemmer seg for å møte dragen. Med et lite følge drar han av sted, men i farens stund svikter alle uten én. Sammen med sin trofaste følgesvenn går han mot uhyret som blir drept med et sverdstikk i buken. Beowulf er dødelig såret, men på helters vis trekker han dødsscenen ut.
Han sier fra om hvordan hans gravferd skal ordnes. Han vil brennes på en haug ute ved havet, en haug som skal reises så stor og høy at sjøfarende skal styre sine skip etter den og si "Se, der har vi Beowulfhaugen!"
Det er en skjebnetung stemning over resten av diktet med mørke spådommer for folk og rike.
Handlingen i Beowulf-kvadet har tilknytning til ættesamfunnene som dannet seg i Nord-Europa mot folkevandringenes slutt. Beowulf er en germansk helt med slektsfølelse. Kongefamiliene har germanske navnetradisjoner. Det er meget snakk om gullringer, som i Norden er symbol for trofasthet, et bånd mellom Kongen og hans menn.
Det er antatt at sagnet først er fortalt i Nord-England, men at det har fått den formen vi kjenner i Wessex. Det er blandingen av klassisk tradisjon, germanske sagn og kristen tankegang som gir oss grunn til å tro at dikteren har vært knyttet til hoffet i Winchester omkring år 900 e. Kr.
Beowulf-kvadet kom ikke til å leve på folkemunne. Det var velkjent i kongelige kretser i vikingtiden, men senere gikk det i glemmeboken. Handlingen var ikke romantisk nok til senmiddelalderens ballader. Etter 1066 ble latin skriftspråk i England og bøker på germansk språk støvet ned i boksamlingene eller ble rett og slett borte. Det som finnes i dag er bare en brøkdel igjen av all den angelsaksiske litteraturen. Ikke all kopiering av handskrifter har vært ordrett, så tekster fra år 800 og 900 kan være forandret mange ganger. Det regnes med at dikt holder seg bedre enn annen tekst.
Det er pekt på likheter mellom Beowulf og den islandske slåsskjempen Grettir. Det finnes også irske helter som hugger sine fiender opp på kryss og tvers.
Beowulf-kvadet kom først til å spille en rolle 8-900 år etter at det var blitt skrevet ned i Syd-England. Manuskriptet ble gjenoppdaget og sendt i trykken i 1815. Det ble først oversatt til dansk av N.S.F. Grundtvig i 1820. Han var den gang kongelig hoffkapellan og fikk støtte til sin litterære virksomhet av kongefamilien. Christian 8.s dronning, Caroline Amalie, hadde varm interesse for Grundtvig. Han oversatte også Saxos Danmarks Historie fra latin. I denne tiden var Kongens København skueplassen for dramatisk kamp mellom kulturpersonligheter. Grundtvig sto selv midt i striden. Han var salmedikter, vekkelsespredikant, historiker, romantisk dikter.
Guds ord, sagaen og morsmålet var grunnlaget for folkehøyskolen som var Grundtvigs livsverk.
Ibsens Peer Gynt er et oppgjør med all den svada som fulgte med nasjonalromantikken. Peer er en parodi på helteskikkelsen. Dovregubbens hall er trollets hule, storbondens stue og kongsgården Heorot. Dovregubben er trollet, storbonden og kongen. Den grønnkledte er Medusa som fra å være forførerisk skjønn er blitt stygg og frastøtende.
Peer kommer inn i Hallen, presenterer seg og fremfører sitt ærende. Kongen er litt i tvil, men da Peer forteller om sitt mot og sin styrke, blir han godtatt. Hofftrollet terger ham, men Peer klarer å sette ham på plass. Istedenfor sverdet får han bundet på seg en kurumpe. Etter kamp med småtroll møter han Den store Bøygen, et uformelig uhyre som ikke lar seg skremme av stokkeslag.
Det er ikke bare handlingen i denne delen av Peer Gynt som minner om Beowulf, det er hele diktets ånd. Peers sammensatte karakter, hans overmot og tvil. bibelspråk, overtro og store ord.
1. The Epic of Gilgamesh, engelsk ved N.K. Sandars, The Penguin Classics.
2. Greek Mythology av John Pinsent, Paul Hamlyn.
3. Who’s Who in the Ancient World, Penguin
4. Beowulf-kvadet, oversatt av Jan W. Dietrichson, Aschehoug, Oslo 1976
5. Medieval English Literature. J.B. Trapp, Oxford University Press.
6. The Life and Times of Alfred the Great, Douglas Woodruff. Weidenfeld & Nicolson.
7. The Sutton Hoo Ship Burial, Rupert Bruce-Mitford. British Museum.
Redigert og tilrettelagt for internett av Erik og Harald Koht © 2013.
http://koht.no/grete/viking/viking-1.htm - This document was successfully checked as HTML 4.01 Transitional!