Helter, konger og gamle guder i vikingtidens kunst III
av Grete Koht ©
RAGNAROK I STAVANGER
I Stavangerdomen finnes det mest hedenske vi har av norsk kirkekunst. Det er den store steinblokken som heter Syndebukkapitelet. Da kirken ble bygget i år 1125 under ledelse av biskop Reinald av Winchester fikk skulpturen en fremtredende plass like innenfor sørportalen som var hovedinngang. Etter brann og ombygning fikk kirken hovedinngang fra vest og kapitelet et kom mer i skyggen.
Den mektige steinblokken har flere skjoldformete felt som er fylt med kjempende figurer. Teorien har vært at motivene er hentet fra det gamle testamentet: For sine synder skyld skal jødene ofre en bukk i ørkenen. Det er grunn til å tvile på denne tolkningen.
Det er de normanniske kirkene i England som har vært forbilder for Stavangerdomen. Disse har fantasifull ornamentikk med motiver fra astronomi og gamle myter.
I
Voluspå
Av middelalderkunst med motiver fra norrøn mytologi har vi ikke meget bevart i Norge. Vår beste kilde til viten om gammel tro er Eddakvadene.
I Voluspå forteller en spåkvinne om Ragnarok, da de gamle guder bukket under i kamp med mørkets makter. Det er mye i Voluspå som minner om middelalderens dommedagsfremstillinger. Flere forskere har ment at det hele kan være kirkelig propaganda. Fra et slikt synspunkt kan en se Syndebukkapitelet som en fremstilling av Ragnarok.
Midt i hovedfeltet står Livets tre, Yggdrasil, med slangen ved roten. Til høyre blir Odin slukt av Fenrisulven mens han forgjeves ber Mimers hode om råd. Sverdet hans biter ikke på ulven.
På venstre side ser vi Tor som kjemper med en diger bukk. Det er ikke vanlig å vise Midgardsormen som en bukk. Men hvis vi tenker på mørkets makter er bukken den mørkeste av alle. Steinbukken, Capricorn, er det astronomiske tegnet for årets mørkeste måned.
Baksiden av kapitelet har tre felt. I midtfeltet troner en sittende Satan med hundehode. På høyre side er en hane, Hades symbol, senere symbol for brann. Dette feltet er enten skadet av brann, eller maltraktert av en ivrig kirkens mann som har tatt opp kampen mot djevelskapen med meisel i hånd. I et av sidefeltene ser vi et dragemotiv som har stor kunsthistorisk interesse, det er omtrent like godt som et datostempel. To speilvendte drager med hundehoder og vinger har fått halene slynget sammen til en sløyfe som ender i en spirende gren. En perlerad langs ryggen er typisk for normannisk ornamentikk ca. 1200.
Det ser ut som om de gamle germanerne har hatt et verdensbilde med en lys og en mørk side. Vi ser det på gravsteiner som f.eks. Jellingestenen. Engelske gravsteiner har kors på den ene siden og dobbelthunder på den andre. Blant disse merkesteinene hører Syndebukkapitelet hjemme, et eiendommelig monument over en brytningstid i norsk historie.
Hvorfor Ragnarok?
Det ville være rart om Kirken, hundre år og vel så det etter at Norge var blitt kristnet skulle ønske å lage et minnesmerke over de gamle guder, et minnesmerke så pass viktig at det ble plassert like innenfor hovedinngangen. Enda vanskeligere er det å forstå at Eddadiktet som forteller om gudenes undergang skal være diktet på Island før kristen tid. Hele formen med bokstavrim og kjenninger er typisk anglosaksisk. Island hadde forbindelser med Irland, men der var den tidlige litteraturen skrevet på keltisk, og det er ikke noen tegn til gamle norrøne guder i keltiske skrifter.
Det er mest sannsynlig at Ragnarokmyten stammer fra germansk kongelig hold, fra de kongefamiliene som mente at de stammet fra Odin. Den kan ha vært diktet av en skald, diktert av en konge som ville gi sine forfedre et godt ettermæle. De er fremstillet som mennesker, ikke som guder. De ofret seg i en heltemodig kamp med 'overmakten. De døde som helgener og kunne få hedersplass i kirken. Dette kunne bare skje i Kirkens tidligste tid. da kongene valgte biskopene og lot kirker oppføre.
Biskop Reinal fra Winchester
Byggingen av domkirken i Stavanger ble begynt i 1125, da Sigurd Jorsalfar og hans bror Eystein var konger i Norge. Arbeidet ble ledet av biskop Reinal fra Winchester i som hadde hjelp av steinhoggere fra England. Bygningen er konstruert på samme måte som Winchesterkatedralen som ble påbegynt i kong Alfreds tid.
Den som i dag vil reise til Winchester for å studere skulptur og utsmykning bør forberede seg på en skuffelse. Cromwells folk har vært på ferde og fjernet alle kunstverk. (Der skal bl.a. ha vært en frise med Sigurd Fåvnesbane og Gunnar i Ormegården). Skulptur fra denne perioden kan en finne i krypter som i Canterbury og i små, avsidesliggende kirker som Barfreston ved Dover og Kilpeck ved grensen til Wales. For tiden drives større utgravningsarbeider i Winchester. Kanskje finner man noe som Cromwells menn ikke har ødelagt. Det er i disse egnene vi kan finne skulptur som minner om Stavangerdomen og de eldste trønderkirkene, spissnutete uhyrer fra Beowulfs kamp. Avhugne hoder av gamle fiender henger oppunder taket eller pryder portalene.
Det var forresten ikke vanlig å henge opp avhugne hoder i Norden. Det var keltisk eller gallisk skikk. I germanske land ble mennesker og dyr ofret til Odin ved henging. I Hegge stavkirke i Valdres kan en se et uhyggelig syn på mørkeloftet. Det er de gamle guder som er blitt hengt. 
Odin er lett å kjenne, han har bare ett øye. Denne skikken kjente kanskje ikke biskop Reinal da han kom til Norge. Men hans gjerning endte med at han ble hengt. Han var kommet i strid med kongen.
Voluspå -- et klassisk dikt
Voluspå er vikingtidens mest berømte dikt, det oftest siterte og det mest diskuterte. Kjennskap til diktet har vi fra tre kilder: Codex Regius, Hauksbok og Snorres Edda.
Volven, en synsk kvinne, forteller om verdens skapelse og om gudenes sorgløse liv i Gullalderen. Idyllen blir ødelagt av tre tussemøyer fra Jotunheimen. Dvergene blir skapt av blod og ben. Ask og Embla blir funnet livløse på stranden og gudene gir dem liv. Volven ser treet Yggdrasil og Urds brønn hvor de tre nornene bestemmer Menneskenes skjebne. Hun husker Gullveig som ble drept og brent tre ganger men likevel lever og trollkvinnen Heid. Gudene rådslår om skadebot. Odin kaster spyd og vanene kommer. Borgmuren faller. Igjen samles gudene, Odins møy er lovet til jotnene. Tor slår til, sint over gudenes løftebrudd. Vi får vite om Heimdals hørsel og Odins øye, gjemt i Mimes brønn. Der sitter en annen spåkvinne og Odin gir henne en halsring av gull for å få høre om fremtiden. Hun ser valkyrjene ride over jorden og varsler om Balders død: "Jeg så lagnaden lagt for Balder, blodig ofret Odinsønnen..." Dette er det eneste stedet i diktet hvor det er direkte tale., Etter Balders død skildres Helheimen. En av Fenres sønner skal sluke solen. Ragnarok kommer, Surt setter jorden i brann. Etter gudenes kamp med uhyrene hvor Tor og Odin bukker under, kommer en ny jord opp av havet. Der skal Balder og Hod bo sammen. Gullbrikkene ligger i gresset.
Diktet får en dramatisk slutt:
Da kommer mektig
til makt og velde
den sterke fra oven
som styrer alt.
Der kommer døkke draken flygende,
frånarorm nede fra Nefjella
med lik i fjærene flyger Nidhogg
henover sletta.
Nå synker hun atter.
De lærde strides
Den siste delen av diktet som begynner med varsel om Balders død er en rekke visjoner, bildene skifter som lysbilder. Teksten er som et orakel og så knapp at tilhøreren blir tvunget til å gjette. Vet vi nok til å løse gåten?
Tolkningene har vært mangfoldige og varierte, avhengig av tid og sted. På sett og vis kan en gi alle rett. Nettopp mengden av tolkninger viser mangfoldigheten i vikingtidens kunst da de klassiske motivene fikk ny mening, og de klassiske idealene ofte var grunnlaget for den kristne tankegangen.
Nye nasjoner vil gjerne samle seg om minner fra nasjonal storhetstid som skiller dem ut rasemessig. P.A. Munch hevdet teorien at nordmenn og svensker var vandret inn fra nord og hadde en annen gammel kultur enn danskene som var av tysk avstamning.
Av de betydeligste Edda-forskerne kan nevnes:
Snorre Sturluson (1178 - 1241) som skrev om norrøn mytologi ut fra kristne forutsetninger, men som betrakter Voluspå som hedensk. Han må ha hatt et grundig kjennskap til klassisk mytologi.
Finnur Jonsson (1772), islandsk biskop, finner kristent grunnlag for norrøn mytologi.
Sophus Bugge skriver i 1881 om gudesagnenes opprinnelse og viser til kristne og klassiske skrifter fra romerrikets siste tid. Han mente at diktet var skrevet i England i angelsaksisk tid.
A.C. Bang skrev en avhandling om Voluspå og de sibyllinske orakler og ble støttet av S. Bugge. Han viser til håndskrifter fra Canterbury.
Axel Olrik (1907) peker på bibelske paralleller.
Sigurdur Nordal, vår tids mest kjente Edda-forsker, var enig med Axel Olrik på to punkter: at den nye jord og den store fra oven var kristne elementer. Ellers går han inn for å bevise at Voluspå er et islandsk dikt, skrevet på Island av en lærd og begavet islending like før år 1000. Han kjempet en lang og hard kamp for å få handskriftet Codex Regius utlevert til Island.
Ludvig Holm-Olsen mener at gudediktene i Edda bygger på eldre sagn fra folkevandringstiden som levde på folkemunne i nordiske land.
Tyske forskere har særlig interesse for det symbolske og bygger på Freuds og Jungs teorier.
Voluspå som klassisk drama med greske guder og helter i hovedroller.
Hvis vi velger å se Voluspå som et klassisk drama, hvis vi forsøker å glemme det vi har lest om germansk mytologi og kristen tankegang blir det lettere å sette opp en rolleliste uten dobbeltroller og rollebytter.
Vers nr. 1. Fortelleren er hukommelsen eller historiens muse. Heimdal er Hermes, Valfar er Zevs.
Vers nr. 3. Ginnungagap er Kaos.
Vers nr. 4. Bur er Jorden, hennes sønner er kjempene.
Vers nr. 6. Gudene fastsetter tidsregningen.
Vers nr. 7 og 8. Gullalderen. Gullet (ilden) blir stjålet. 
Vers nr. 9. Dvergene, Kyklopene, blir skapt av Uranos’ blod.
Vers nr. 17. Tre æser, Odin, Høne og Lodur = Zevs, Prometevs og Hefaistos finner de to første mennesker som dvergene har laget av jord. Gudene gir dem liv.
Vers nr. 19, 20. Skjebnegudinnene. najadene.
Vers nr. 21. Gullveig kan være Hekate som representerer kvinnens tre aldre og månegudinnens tredelte år.
Vers nr. 22. Heid og Hel kan være den samme.
Vers nr. 26. Tor er Apollon.
Vers nr. 27 Odins øye og Mimes hode hører hjemme i egyptisk mytologi, Horus’ øye og Osiris’ hode.
Vers nr. 30. Valkyrjer er furier.
Vers nr. 30. Balder - Baal. Baal + Herakles = Akilles.
Vers nr. 31. Misteltein er den gylne gren som gir adgang til Underverden i Vergils Aeneiden.
Vers nr. 32. Hod er Paris.
Vers nr. 33. Hevneren Våle - Vulkan.
Vers nr. 35. Loke - Lycaon. ulvemennesket.
Vers nr. 36-39. Underverdenen.
Vers nr. 40. Fenre er Lycaons sønn, Nyctimus, som fremkalte syndfloden.
Vers nr. 43. Hel, Hades, Hekate.
Vers nr. 44. Garm er en helveteshund.
Vers nr. 47-56. Krig mellom guder og kjemper.
Vers nr. 48. Poseidon ber om nåde for halvgudene.
Vers nr. 52. Surt er solgudens bror.
Vers nr. 56. Lodyns lysende sønn er Apollon. Ormen er Pyton.
Vers nr. 59. Den nye jord -- den nye gullalderen, Gimle --Troja.
Vers nr. 62. Balder og Hod -- Akilles og Hektor.
Vers nr. 63. Høne - Prometevs.
Vers nr. 64. Kongeborgen i Troja.
Vers nr. 65. Den sterke fra Oven - en ny solgud.
Vers nr. 66. En nyskapt drage med fuglevinger som fugl Føniks et symbol på gjenfødelse.
Anmerkning: Homers helt Akilles har fått trekk fra fruktbarhet guden som må dø en grusom død og løvemennesket som kjemper rasende når den blir tirret. Krigeren som trekker seg tankefull tilbake til teltet finner vi igjen i Egil Skallagrimsson. De usårlige som likevel dør er Herakles og brodermorderen Kain. Han blir også skutt av en blind mann som ikke ser merket i pannen.
Baal - den unge gud som må dø
Den kanaaneiske myte om fruktbarhetsguden Baal er kjent fra Ugarit-funnet. Han kjemper både mot et kvinnelig havuhyre og guden Mot som representerer ild og tørketid.
Mot truer Baal:
"Jeg skal gjennombore deg!
Når Baal går inn i jordens indre,
når han stiger ned i dens gap,
da tørker oliventreet,
jordens grøde og trærnes frukt."
Men før Baal går ned til underverdenen har han i en okses skikkelse paret seg med gudinnen Anat, skapt om til en kvige. Anat, Baals søster og hustru, svarer til den babylonske gudinne Inanna som også er fruktbarhetsgudinne, månegudinne og den som har ansvaret for oppbevaringen av såkornet.
Inat hevner seg på Mot:
"Med sverdet kløvet hun ham,
med skovlen spredte hun ham,
i ilden brente hun ham,
i møllen malte hun ham,
på marken sådde hun ham."
Baal kommer tilbake med ny regntid og ny vekst. Det samme drama gjentar seg hvert år med skifte fra sommer til vinter. I andre religioner kommer fruktbarhetsguden ikke tilbake, men blir erstattet av en posthum sønn.
Det kan vel ikke være tvil om at guden Balder i germansk mytologi er den samme som Baal. Balders hustru heter Nanna, hun blir ikke nevnt i Voluspå, men Snorre skriver om Balders bålferd at Nannas hjerte brast av sorg og at hun blev båret på bålet.
Et bibelsk motiv er kommet inn i fortellingen om Balders død: Den som skyter pilen vet ikke at den kommer til å virke drepende. Dette svarer til en apokryfisk beretning om Kains død: Gud hadde gitt Kain et merke for at ingen skulle drepe ham. Men den blinde Lamech gikk ut på jakt sammen med sønnen Tubalkain. Da Tubalkain så Kain mellom noen busker, trodde han at det var et vilt dyr og ledet Lamechs pil som drepte Kain.
Relieffer som viser Kains død finnes i Lincoln-katedralen og katedralen i Modena. Nord-Italia. Det greske håndskriftet som inneholder historien finnes i Vatikan-biblioteket. En illustrasjon viser bueskytten, barnet, Kain og to like kvinneskikkelser.
(Bildetekst) Fra George Zarnecki: "Romanesque sculpture at Lincoln Cathedral". Lincoln Minsters pamphlets no. 2, 1970.
Voluspå-variasjoner
I de håndskriftene som er kilder til studiet av Edda-diktningen varierer gjengivelsen av Voluspå en del. Senere oversettere har tolket ord og uttrykk forskjellig. I "Sæmunder Edda" gjengir Sophus Bugge fire varianter.
Når det gjelder skapelsesmyten og gudenes liv er forskjellene ikke store. Det er spådommen om Balders død og visjonen om den nye verden som kan oppfattes forskjellig. Her er i alle fall teksten så knapp at tilhøreren må gjette. Hvem var Balders bane? Hvem var hevneren og hvem ble båret på bålet?
Etter klassisk oppskrift er en kvinnes utroskap ofte årsak til tragedien og en ung kvinne går mer eller mindre frivillig i døden. I Voluspå er bare Frigg, den sørgende mor, med. Hvilke guder som skal komme igjen er heller ikke helt avgjort, Balder og Hød eller hevnerne Vidar og Vøle.
Viktigst er det å finne ut hvem "Den Store fra Oven" skal være. Han dreper dragen som så mange guder og helter/har gjort før. Men i en variant er han også den mektige dommer. Slik står det i Ivar Mortensson Egnunds oversettelse:
Då den store stig på domstolen,
han fra det høge som heimen styrer.
Han saker sætter og domar set,
set ve som alltid vara skal.
I middelalderkunsten er det to skikkelser som både er dragedrepere og dommere: Mitra og Mikael.
Hesiod (ca. 700 f.Kr.)
Den første dikter som har fortalt sammenhengende om de gamle greske guder og deres innviklete familieforhold er Hesiod som levde omtrent samtidig med Homer. Hesiods hjemland var Boiotia, et flatt landskap omgitt av forrevne fjell. Der har engang vært en stor innsjø, men jordskjelv har forandret landskapet. Her kan en tenke seg Ragnarok med jordskjelv og flom i menneskeslektens aller tidligste historie.
Zevs vrede:
Then Zeus no longer checked his rage, for now
His heart was filled with fury, and he showed
aa
The full range of his strength. He came from heaven
And from Olympus, lightening as he came,
Continuously, from his mighty hand
The bolts came flying, bringing thunderclaps
And lightning-flashes, while the holy flame
Rolled thickly all around. The fertile earth
Being burnt, roared out, the voiceless forest cried
And crackled with fire, the whole earth boiled
And oceans streams, and the unfruitful sea.
The hot blast reached the earthborn Titans, flame
Unspeakable, rose to the upp
(Oversatt av Dorothea Wender)
Voluspå:
52. Surt farer sørfra med sviende eld,
guders sollys fra sverdet glimter,
gygrer famler, der fjellvegg ramler,
menn går på Hel-veg, og himlen klovner.
57. Sola svartner, jord siger i hav,
på himlen bleikner bjarte stjerner,
røyken velter fra veldige bål,
høyt leiker flammen mot himlen sjøl.
(Oversatt av Ludvig Holm-Olsen)
Det første diktet skildrer gudenes kamp med kjempene, det andre Ragnarok. Hesiods dikt er skrevet ca. 800 f.Kr. Voluspå kanskje ca. år 1000 e.Kr. Det ser ut som om Zevs med lynstrålen og Surt med sitt blinkende sverd spiller den samme rollen.
Ovid (43 f.Kr. - 18 e.Kr.)
På grunn av den nye puritanske holdning ved keiserhoffet i Roma ble dikteren Ovid forvist til Tomis, en gresk by ved Svartehavet. Det var i år 8 e.Kr. Han kom aldri tilbake til Roma.
I "Metamorfoser" dikter han om greske guder og helter med Hesiod, Homer og andre som forbilder. Han gir gudene romerske navn, heltene er fortsatt greske. "Metamorfoser" er en orgie i mytologiske forvandlinger, en lang serie av skiftende bilder med over 300 skikkelser.
Vi behøver ikke lete lenge for å finne våre gamle guder og handlingen i Voluspå. Den finner vi i Bok I: Skapelsesmyten, gullalderen, gudenes kamp med uhyrer, jernalder med moralsk forfall, syndflod og den nye jord. Zevs vrede går først ut over kjempene, senere vil han utrydde menneskene fordi de bruker ilden til å smi våpen av jern. Han kaster lyn mot jorden som likevel blir reddet. Poseidon ber for dverger og nymfer, alle halvgudene som lever på Jorden, og han sender en flombølge som slukker brannen. Bare to utvalgte mennesker blir frelst. Zevs har kjempet mot Lycaon, en menneskeeter som blir forvandlet til en ulv. Apollon dreper Pyton, et kvinnelig uhyre som vokter oraklet i Delfi.
De greske guder er udødelige, de seirer i kampen mot mørkets makter, men de trekker seg tilbake til Olympen og lar menneskene seile sin egen sjø.
Gullalderen beskrives av Ovid: "Jorden selv, uten tvang, uberørt av hakker, ikke furet av plog, fikk alt til å vokse og menneskene nøyde seg med den føde som vokste vilt".
Vergil (70 f.Kr. - 19 e.Kr.)
Strofene om gullalderen finner vi også hos Vergil som levde samtidig med Ovid. Han var født i Nord-Italia, men bodde lenge i Napoli nær den gamle greske havnebyen Cumae. Han døde etter en reise i Hellas og etterlot manuskriptet til "Aeneiden", en romersk odyssé som viser hvordan romerske keisere stammer fra greske guder og helter.
Vergil var inspirert av Hesiod, men hans diktning inneholder mye naturdyrkelse og mystisisme, i pakt med hans egen tid - inspirert av den sicilianske greske dikter Theokrit som er kjent for sin hyrderomantikk.
I Vergils skrifter får de greske gudene oftest beholde sine navn, men vi merker et generasjonsskifte: Apollon er hovedguden; Lucina, Heras datter, har overtatt rollen som fødselshjelp etter Hekate som var Zevs fortrolige. Det mytologiske stoffet er spredt i bøkene som heter "Eclogae" eller "Bucolica" og "Georgica". Det er i "Eklog IV" vi finner diktet som er blitt kalt Messias. Eklogen er skrevet i orakelstil, en spådom av Sybillen fra Cumae:
" ... Århundrenes rekke begynner på ny. Virgin kommer tilbake og Saturns styre, nye generasjoner "kommer ned fra himmelen. Bare du, rene Lucina, smiler ved barnets fødsel under hvem jernyngelens vekst skal stanses og en gylden slekt skal vokse opp i verden. Din Apollon er nå konge! … (heltetiden kommer tilbake) … en annen Argo skal bringe utvalgte helter, det skal bli en ny kamp, og igjen skal den store Akilles sendes til Troja".
Sibyllens spådom og Akilles' død
Sibyllens orakelsvar er blitt tydet forskjellig gjennom tidene. Vergil kommer selv tilbake til den i fortellingen om Aeneas reise i Underverdenen. Der er Barnet keiser Augustus. Sibyllen spår at Akilles skal komme tilbake til Troja. I klassisk gresk litteratur er Akilles-skikkelsen fremstilt forskjellig: Han er den unge prins som vet at han skal dø en grusom død, Han er "The reluctant Hero" som venter i teltet. Han har sterke følelser som sorg og sinne og kaster seg inn i kampen som en rasende løve. Tross mot og styrke, usårlighet og guddommelige våpen må han møte skjebnen og dø.
I Homers diktning faller Akilles’ død mellom to stoler, men vi får vite i Odysseen hvordan han ønsket sin bålferd. Odyssevs møter Agamemnons sjel i Underverden. og får vite hvordan Akilles har villet ha den. Beskrivelsen faller nøyaktig sammen med gravferdsavsnittet i Beowulf-kvadet. I Euripides’ skuespill "Hekabe" er kong Priamos datter Polyxene, skyld i Akilles' død og hans gjenferd forlanger at hun skal brennes på hans båre. Hun går frivillig i døden. Denne scenen minner så meget om araberen Ibn Fadlans skildring av en vikingkonges gravferd at vi kan være sikre på at han har lest Euripides’ drama.
Den vanligste versjon av Akilles’ død er at Apollon leder Paris’ pil slik at den treffer i helen. Denne scenen og Polyxenes offer kan vi lese om i Ovids "Metamorfoser" bok XII og XIII.
Hevnerne Vidar og Våle
Balder fikk ikke en sønn til hevner, han fikk en bror, Våle, som seinere binder Loke med tarmer. Det siste motivet hører kanskje til i myten om ulvemennesket Lycaon og hans sønns tarmer.
Vidar blev kalt "den tause" i likhet med Akilles, "den leppeløse". I motsetning til Akilles, som bare kunne såres i helen, hadde Vidar en støvel som gjorde hans høyre fot usårbar. Denne støvelen var laget av gamle sko og lærlapper som menneskene samlet på. Her finner vi kanskje forklaringen på de store mengder sko og lærrester som blir funnet ved utgravninger av vikingbyer. Det er alminnelig antatt at skomakerne samlet på skoene for å sy dem om til gjenbruk. Men hvis de kunne brukes om igjen, ville de vel ikke bli liggende i slike mengder. Det kjennes ikke slike skoforekomster fra kristen tid. Det kan tenkes at vikingene kjente historien om Akilles' død og ville redde Vidar fra den samme skjebne.
Det var Akilles og Hefaistos som hjalp grekerne til seier i trojanerkrigen. Vergil spår at de samme heltene skal komme tilbake til Troja. I Voluspå står det: "... da bor Hod og Balder på Hærfars kampplass ... og bo skal begge brødres sønner i vide vindheim." I Vavtrudnesmål står det: "Vidar og Våle får guders vé når Surts lue slukner, Mode og Magne (Tors sønner) skal eie Mjolne." Det er skjedd et generasjonsskifte hos gudene.
HÅND OG ÅND MOT BÅND OG TVANG
Prometevs-motivet i klassisk og norrøn diktning
Prometevs var en kjempe som hørte hjemme blant gudene på Olympen, men han var sønn av Jorden og han var menneskenes venn. Da han stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene vakte han Zevs' vrede. Han ble lenket til en klippe og en rovfugl hakket ham i leveren dag og natt. Etter lang tids kval tar Zevs ham på ny til nåde, Herakles løser lenkene og fanger fuglen.
Denne greske myten er først nedskrevet av Hesiod som levde ca. 700 år f. Kr. Hans bøker "Theogoni" og "Arbeid og tid" inspirerte senere diktere som Aiskylos, Vergil og Ovid. Aiskylos’ tragedie "Prometevs" er del 2 av en trilogi. Første og siste del er blitt borte men fra andre forfattere har man fått vite hva de handler om. "Prometevs som bringer ilden" handler om de gode tider. Nymfene kommer og Prometevs blir gift med en av dem. I del 2 er han hele tiden bundet til klippen. Nymfer kommer i bevingete vogner og trøster ham. Han forteller om alle sine gode gjerninger og klager over sin skjebne.
Møtet
Sentralt i dramaet står møtet mellom Prometevs og Io, kongedatteren fra Argos, som var elsket av Zevs, av Hera forvandlet til en ku, jaget av en klegg, streifer hun hvileløst omkring på Jorden. Scenen er komponert som et kors med klassisk kjønsrollefordeling: i midten den loddrette åndskjempe, under ham det jamrende firbente vesen. Hun får trøst og håp: etter årelange ferder i fremmede land skal hun komme til Egypt og møte Zevs ennå en gang. Deres sønnesønn skal bli konge av Argos. (I varianter av myten er sønnen Apis).
Etter den ulykkelige lo kommer Hermes som sendebud fra Zevs. Den fremsynte Prometevs har fortalt om en fare som truer Zevs' stilling. Hermes tilbyr frihet mot å høre spådommen, men Prometevs nekter. Zevs raseri våkner igjen, lyn og torden kommer fra himmelen, fjellet slår sprekker og Prometevs styrtes i avgrunnen, stadig lenket til klippeblokken. Her slutter Aiskylos’ drama. Den siste delen som handler om forsoning og frigjøring mangler.
Daidalos og kong Minos
Prometevs-motivet går igjen i sagnet om Daidalos, den første arkitekt, helten Theseus, kong Minos av Kreta og hans datter Ariadne. Daidalos hjelper Teseus til å flykte med Ariadne som han senere forlater på Naxos. Daidalos blir holdt som fange i labyrinten, men klarer å flykte med selvlagete vinger til Sicilia. Ariadne finner til slutt trøst hos Dionysos (Bacchus).
Vold avler vold i sagnet om Vølund
Vølund-kvadet er et drama etter klassisk oppskrift tilsatt en stor porsjon germansk grusomhet. Vi finner igjen personene fra Aiskylos’ "Prometevs": nymfene, opprøreren, den grusomme kongen, hans onde dronning og den forlatte kongedatter. To små prinser blir mishandlet og drept. Dette er et Medea-motiv som også er med i Volsungesagnet. Billedserier fra disse sagnene var populære i middelalderen. De finnes på svenske billedsteiner, på norske stavkirkeportaler og på engelske steinkors.
Smedens hånd og hans hund
Den greske gudesmed var Hefaistos. Han hadde forbindelse med dvergene som skaffet metallene. Den tilsvarende romerske guden het Vulkan. Smeden Vølund, på engelsk Weland, var også "alvers konge". I keltiske sagn heter smeden Culann, kjent fordi den store helten Cu Chulainn fikk dette navnet som betyr smedens hund.
En gang inviterte smeden kongen til fest, "men kom i ikke med et stort følge," sa han. "Jeg har bare min ambolt og hammer, min hånd og tang."
Helten, Cu Chulainn, var den gang bare en liten gutt men han var sterk som en kjempe. Han fikk bli med sin onkel til festen hvor han kom til å drepe smedens hund med en ball.
Egil Skallagrimsson og Eirik Blodøks
Den islandske skald Egil Skallagrimsson kommer som gutt til besøk hos slektninger sammen med sin onkel. Etter et ballspill dreper han en annen gutt med en øks. Senere reiser han på vikingtokter og blir en stor skald. Hans mest berømte kvad er "Sønnetapet" hvor han klager til gudene over to døde sønner. Han havner hos den grusomme konge, Eirik Blodøks, og hans onde dronning Gunhild i York. Egil blir dømt til døden for å ha hånet kongen, men i siste liten og etter meget sjelekval får han skrevet et dikt til kongens ære og redder livet.
Håvamål
Eddadiktet "Håvamål" er det mest hedenske vi har i norrøn diktning,- bloting,- galder,- hemmelige runetegn! Det er en monolog. Odin gir menneskene råd om hvordan de best skal kunne klare seg i livet, om skikk og bruk og gode seder. Han forteller at han var bundet til et tre og led i ni dager og ni netter til han rev seg løs ved egen kraft. Han hadde fått ordene i sin makt, trylleformler mot alle farer. "Håvamåls" klassiske forbilde er Hesiods "Arbeid og tid", det samme som den greske dramatiker Aiskylos brukte i "Prometevs i lenker“. Der fikk kjempen alt av evner og visdom, han kunne se inn i fremtiden og kunne gi inspirasjon til kunstnere, han hadde lært menneskene bokstaver og tall og hadde lært dem hvordan de skulle ofre. Denne rollen har Odin fått i "Håvamål".
Slike dikt er det flere av i klassisk litteratur. Tiltaleform blir brukt som i "Arbeid og tid" som Hesiod retter til sin bror, Perses. Dette diktet har vært oversatt av Vergil. De gode råd om omgangstone og kjærlighet mellom venner ligner den greske dikter Theognis’ brev til vennen Kurnos.
Midt i diktet kommer den triste historie om Odin som blir lokket og lurt av Billings Møy. Ovid har skrevet om nymfen Carna som forsøkte å lure romerguden Janus. Men han hadde øyne i nakken og fikk se at hun flyktet.
Prometevs forteller at han har vist menneskene metallene og lært dem å bruke dem. Om Odin sier Snorre i Ynglingesagaen: ''Han visste også om alt jordgravd gods hvor det var gjemt".
Bokliste
- Henry Chadwick: "The Early Church" Penguin Books 1969 - 1975.
- J.H.Lexow: "Stavanger Domkirke" Stavanger Kommune og Domkirkens Menighetsråd.
- Lennart Karlsson: "Ragnarøkskapitælet i StavangersDomkyrkal", Konsthistorisk Tidskrift, Stockholm 1973
- "Romansk træornamentik i Sverige" Klippan 1976.
- "Eddadigte" ved Jon Helgason. Dreyers Forlag, Oslo.
- Läromedelsförlagen, Stockholm, Ejnar Munksgaard København, trykket i Norge 1971.
- "Eddadikt" oversatt av Ludvig Holm-Olsen, J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1975.
- "Edda", Den norrøne litteraturen, Det norske samlaget, Oslo 1961.
- "Ættesoger", Den norrøne litteraturen, Det norske Samlaget, Oslo 196'2.
- Who’s Who in the in Ancient World" ved Betty Radice, Penguin Books, London 1971 - 1973.
- 11. Middle Eastern Mythology" ved S.H. Hooke, a Pelican Book, Penguin 1963 - 1975.
- "Hesiod and Theognis" ved Dorothea Wender, Penguin Books 1973 ~ 1976.
- "The Greek Myths" I og II ved Robert Graves, Penguin Books 1955 - 1974.
- Homer: "The Illiad" og "The Odyssey", Penguin Classics, i 1950 - 1975.
- Vergil: "Eclogues, Georgics, Aeneid 1-61 ved H.R. Fairclough, Harvard University Press, Cambridge. Mass. William Heinemann Ltd. London 1974.
- Vergil: "The Aeneid", Penguin Classics 1956 @ i973.
- Ovid: "Metamorphoses" ved Mary M. Innes, Penguin Classics 1955 - 1973.
- Michael Grant. "Myths of the Greeks and Romans", A Mentor Book, New American Library, New York og The New English Library Ltd., London 1962.
- Vergil: "The Pastoral Poems" ved E.V. Rieu, Penguin Classics 1949 - 1972.
- Anne Holtsmark: "Norrøn Mytologi", Det norske samlaget, Oslo 1970.
- P.A. Munch: "Norrøne Gude og Heltesagn" Universitetsforlaget, Oslo 1970.
- Sigurdur Nordal: "Three Essays on Voluspå", Sagabook, vol. XVIII. University College, London 1971.
- Aiskylos: "Prometheus i Lænker" oversatt av F.L. Vibe, Den Gyldendalske Boghandel, København 1869.
- S. Eitrem: "Aischylos", forelesninger over gresk drama, H. Aschehoug & Co, Kristiania 1907.
Redigert og tilrettelagt for internett av Erik og Harald Koht © 2013.
