av Grete Koht ©
Innhold
|
Grete Koht 1913 - 1996 Foto: Erik Koht © |
Steinen som Harald Blåtann lot reise til minne om kong Gorm og dronning Tyra er et av de viktigste monumentene i vikingtidens kunst. Tross den enestående kunstneriske kraft og de velbevarte runeinnskriftene er tolkningen ikke klar. Kunsthistorikere fra mange land har studert og diskutert i tallrike avhandlinger. Det synes imidlertid å være enighet om at det er en seirende Kristus på en side og en kjempende løve på en annen. Den tredje siden, en gave fra naturen, har den historiske runeinnskriften som kalles Danmarks Dåpsattest.
"Det store Dyret" representerer mørkets makter. Sammen med den store slangen truer det Lysets Fyrste. Zoologisk sett er det et blandingsdyr med atskillige prosent hest. Det er kanskje en hippogriff uten vinger.
Et lignende dyr sees på et av kapitelene i Urnes stavkirke. Slangen biter seg selv i halen og har en eiendommelig utvekst. Et slangepar på et av gullhornene har en lignende utvekst. De tre feltene er bundet sammen med kraftige bånd med knuter i hjørnene. Ser en nøye på de store knutene, kjenner en igjen fuglebenslinjene som får løkkene til å se ut som hummerklør.
Lysets Makt er representert av en menneskeskikkelse med glorie og utstrakte armer.
Til midjen er festet en ring med horisontale bånd, som fortsetter i klolignende ledd festet til fliker. Skikkelsen ser ut som den bryter ut fra bånd og lenker. Den minner om en skihopper i svevet. Perspektivet kommer best frem når en ser steinen i virkeligheten,-- hodet og hendene er forstørret.
Skikkelsen kommer svevende som en fugl i flukt. Draktens stive nederdel representerer fuglehalen. Det er to grupper fliker på hver side, dvs. fire vinger. I kristen billedkunst blir Kristus som konge båret opp av to eller fire engler. Kunstneren kan ha vært inspirert av sagnet om Vølunds flukt. Som støtte for denne teorien har vi noen små treplater som er funnet i Jellingegraven.
Det største trestykket er en plate skåret ut som løvsagarbeid med flammelignende fliker. Et mindre stykke er skåret til som det første. Det er enestående fordi det er dekorert på begge sider. En mann er sett forfra med hodet i profil. Han har høy skalle, store øyne og ører, stor nese og skjegg. Armer og ben mangler, men armene har tydelig vært utstrakte. To horisontale bånd i midjen slutter mot en ring som bare er synlig på sidene. På forsiden av platen ser vi en brynjelignende drakt. På baksiden er overkroppen dekket av båndslyng lik hjørneknutene på steinen. Den nederste del av drakten er delt i skrå felt på samme måten som halefjærene på y-fremstillinger. Betyr de to forskjellige draktene at det skal være to forskjellige menn? Hodet og skulderstillingen tyder på at det er samme mann. Ringen må være den samme.
Spørsmålet blir da: Hvor blir det av øvre og nedre del av ringen? Hvis det var én figur, ville resten av ringen bli synlig på den andre siden. Det hele stemmer hvis vi ser det som en mann festet til en fugleham.
Den usynlige delen av ringen er mellom mannen og hammen. Vinger er festet med bånd som på Jellingesteinen. Sammenligner vi med fuglehammotiver fra England og Gotland, ser vi at tanken er den samme.
Et typisk trekk i vikingtidens ornamentikk er et lite bånd eller bindeledd fliker eller fjær til bånd, dyrehaler o.l. Noen ganger vises dette leddet bare som to parallelle linjer, andre ganger er det vist som en ring, et åttetallsformet slyng eller en sløyfe. 
Oftest ser vi dette bindeleddet i den rankeornamentikken som kalles bysantinsk løv. Ved vingekonstruksjoner spiller dette leddet en rolle som skjøteledd.
Den romerske dikter Ovid beskriver hvordan Daidalos, den første arkitekt, lager vinger til seg selv og sønnen Ikaros: "Han la fjær ned i rekker, først små, senere stadig lengre fjær på samme måten som gjeterne lager fløyter av rør av siv. Han festet fjærene sammen med tråd, nederst med voks, og da han hadde ordnet dem på denne måten bøyet han dem i en myk bue så det så ut som virkelige fuglevinger. Sagnet om Daidalos som flyktet fra den grumme kong Minos på Kreta var kjent i den germanske verden i middelalderen. Labyrinten på Knossos blir i en islandsk saga kaldt Vølundarhus.
Relieffer på gravsteiner fra England og Gotland viser Vølund i fugleham. Han flykter fra kong Nidud som har mishandlet og utnyttet ham. Han er en snedig smed, som selv har smidd sitt seletøy av solid metall og det er både vinger hale og fuglehode festet til fuglehammen.
Kampen mellom lysets og mørkets makter, helter som kjempet mot uhyrer var det et klassisk motiv som levde videre i germansk og tidlig kristen kunst. Monumenter kunne ha en lys og en mørk side, kors eller kristusfigur på den ene siden og drager eller andre uhyrer på den andre.
Når gamle guder eller helter skulle besøke underverdenen, måtte de komme de over vannet eller floden ved fergemannens hjelp. Fra Valhall ledet broer over til andre verdener, og Surt kommer ridende over broen Bivfrost for å sette verden i brann ved Ragnarok.
Det kristne verdensbildet stillet nye krav til kunstnerne, de skulle vise en tredelt vertikal verden med jorden mellom himmel og helvete. Kampen mellom lysets og mørkets makter fortsatte, men avstanden var større, og tyngdeloven var det største problemet.
Kunstnernes svar på utfordringen var vinger. Ikke bare engler, men også drager og andre uhyrer fikk vinger. Engler eller bevingete evangelistmotiver løfter den seirende Kristus mot himmelen, og dragevinger gir kraft og spenning til stavkirkenes portaler.
Gamle guder og helter kunne skape seg om til fugler. For andre var det ikke så lett, de måtte konstruere sitt eget vingestell. Daidalos flyktet fra Labyrinten på Kreta med selvlagete vinger. Det samme gjorde den germanske helten Vølund da han skulle flykte fra fangenskapet hos den grusomme kong Nidud.
Sagnet forteller om Vølund som lengter etter sin hustru. Hun er en valkyrje som har fløyet bort i svaneham. Mens han venter, smir han gullringer til henne. Til slutt har han 700 ringer trædd sammen til en lenke. Kjennetegnene for Vølund er ambolt, hammer og tang.
For germanerne var ringen symbol på trofasthet. Men i billedkunsten hadde den også praktisk betydning som bindeledd. Ringer og vinger hører sammen i vikingkunsten. Flest eksempler på dette har en funnet på steinkors i Nordvest-England. I fuglehammotiver fra Gotland er ringene ikke med.
Kombinasjonen av ring og vinger ser vi tidligst på en av Osebergfunnets slede, hvor et hestelignende dyr er involvert i en ring med vinger. Er det den første norrøne Pegasus, eller er det en enhjørning, et mytisk dyr som er en blanding av hest og geit? Vi ser lignende vinger i forbindelse med fugler på en annen Osebergslede og kjenner igjen linjene på et bronsebeslag fra Århus.
Linjer av fuglevinger, brystben og ønskeben er et av kjennetegnene på det vi kaller Ringeriksstilen. Det betydeligste kunstverk av denne typen er en bronsefløy som opprinnelig har vært brukt på et vikingskip. Det har en fugl eller fugleham på den ene siden og et firbent uhyre på den andre. Begge er utstyrt med fjærlignende fliker festet med ringer.
Ringmotivet finnes i tidlig norsk kirkekunst, oftest på døpefonter, og det lever videre i folkekunsten. I Danmark finner vi ringmotivet brukt på Jellingesteinen.
Billedhuggeren fra Jelling kan ha lånt ideer fra andre fremstillinger i germansk eller kristen kunst. Men hvem er det egentlig han eller hans oppdragsgiver har ønsket å vise? Det kan neppe være Vølund. han ble aldri utstyrt med glorie. Det kan heller ikke være den oppstandne Kristus som aldri ble avbildet med vinger. På denne tiden ble han vist tronende og kronet som konge. Det mest sannsynlige er at skikkelsen skal representere erkeengelen Mikael som både hadde vinger og glorie, og som ledet kampen mot mørkets makter.
Vikingene som tidligere hadde nøyd seg med å herje langs Englands kyst, begynte etter hvert å slå seg ned der. Langs elvene trengte de lenger inn i landet og dannet egne riker.
Danske vikinger dominerte i østlige og sydøstlige trakter. Nordmenn fra Dublin og Man satte seg fast på nordvestkysten og trengte inn i landet.
Kongedømmet Wessex med hovedstaden Winchester klarte seg lengst mot vikinginvasjonen. Winchester ble et sentrum for kunst og litteratur. Kong Athelstan samlet under seg hele England med Skottland og Wales, men ble slått av den danske konge Svein Tjugeskjegg. Hans sønn Knut ble konge over hele England, Danmark og Norge.
Forbindelsen med England var viktig for kulturutviklingen i Norden i tidlig kristen tid. Angelsaksiske konger hadde fått religiøse skrifter, historie og sagn oversatt fra latin til saksisk. Der fantes en rik diktning som i innhold og form svarer til Eddadiktningen. Vakkert illustrerte manuskripter ble studert og kopiert og kom til å virke på billedkunsten i Norden. Hva passer og linjal hadde betydd for ornamentikken rundt år 800, kom gåsefjær og pergament til å bety for stil og linjeføring rundt år 1000.
I romerkirkens første tid hadde paven hverken verdslig makt eller penger. Det var kongene som bygget kirker og innsatte biskoper. Når en større kirke skulle bygges ble det ofte tilkalt byggekyndige og håndverkere langveisfra. Disse spesialistene kunne bestemme konstruksjon og stilistiske detaljer men det var sikkert kongene som bestemte hva kunstverkene skulle forestille. Kongens hall var ofte forbildet. I alle fall kom det mange ikke-kristelige motiver inn i kirkekunsten. Først i den gotiske perioden omkring år 1200 får biskopene detaljerte instrukser om kirkenes utsmykning.
Mellom kongehusene i Vest-Europa var det sterke familiebånd: mellom karolingerne og Wessex-dynastiet, mellom Wessex og Danmark, mellom Danmark og Norge. Disse familieforbindelsene førte ofte til krig på grunn av arvekrav, men det fulgte også nye ekteskap, gjesteferd og gaveutveksling. De unge prinser og prinsesser ble heller ikke sendt over havet uten følge. Kanskje var det en skald med i følget. Medgiftene var av anselig omfang, med smykker, tekstiler og husgeråd. Osebergfunnet viser hva som skulle til for å utstyre en kongelig person på langferd. Slike kongelige ferder har vært en del av kulturutvekslingen og kan ha endret skikk og bruk.
En av de prinsessene vi vet reiste over havet, var Tyra, kong Gorms dronning. Hennes mor var datter av Alfred den store fra Wessex. Hennes far var Ethelred av Mercia, hvis det som Saxo sier, stemmer.
Hvem var Gorm den Gamles far? Dette spørsmålet er blitt studert av danske historikere uten at de er kommet til enighet. Et annet spørsmål er lettere å besvare: Hvem var dronning Tyras mor?
Saxo skriver i Danmarks Krønike at Tyra var datter av den engelske kongen Hedelrad. Han forteller også at hennes to sønner, Knut og Harald, besøkte sin bestefar da de var på vikingferd vestover. Kong Ethelred, Alfred den stores bror, var konge i Wessex, men hovedstaden Winchester lå ikke godt til som anløpssted for vikingskip. Dessuten døde Ethelred da han var 30 år gammel, Så han levde ikke lenge nok til å møte voksne dattersønner. Men det var en annen Ethelred, Lord of Mercia, som var gift med kong Alfreds datter, Ethelswith, Lady of the Mercians. De hadde ingen sønner. Bare en datter er nevnt, Ælfgynn. som overtok styret da hennes mor hadde regjert i seks år. Om The Lady of the Mercians ble det fortalt at hun styrket forsvarsverkene som var bygget mot de ville kelterne i Wales.
Etter gammel nordisk navneskikk hadde hver mann ett navn som ble brukt i tiltale; i omtale sa man også hvem han var sønn av. Kom han hjemmefra ville kanskje hans hjemsted nevnes. Konger og helter kunne få tilnavn i sin egen levetid eller etter sin død. Med kristendommen kom nye navneskikker. Ved dåp kunne en mann få nytt navn, det samme kunne skje hvis han ble hyllet som konge. Dette har skapt vanskeligheter for historikerne. De vet hva kongen het da han døde, men har ofte store vanskeligheter når de skal finne ut hvor han kom fra eller hvem hans far var.
De angelsaksiske kongene hadde sin egen navneskikk de satte Athel eller Aethel som forstavelse for alle som hørte til kongeslekten og til dens tilhengere. For eksempel ble danekongen Guthrum født av Alfred den Store og gitt navnet Athelstan. Vikingkongene brukte også det engelske systemet med felles forstavelse, Guth-, som svarer til det greske Theo.
Kongers navn ble valgt med omhu, det skulle vise ha slektskap langt tilbake. Det var i tidens stil. De franske kongene søkte forbindelsen tilbake til de romerske keiserne, Alfred den stores stores slekt stammet fra Odin. Vikingkongene i England regnet Ragnar Lodbrok og Sigurd Favnesbane som sine forfedre. Sigurd-Orm-i-Øye skulle etter myten være sønn av Ragnar og dattersønn av Sigurd Favnesbane. Navnet Orm med forstavelsen Guth-, blir Guthorm eller Gorm. I tillegg til navnene ble det også brukt titler og rosende omtale. Store ord ble brukt som forteller om kongenes ønskemål, men ofte er historisk tvilsomme.
Vikingtidens skalder var knyttet til kongens hoff. Skaldekvadene var preget av overdrivelser og gjentagelser. Forbildet var greske krigerhelter som svinget blodige sverd og spiddet fienden på skarpe spyd.
Det historiske idealet var den romerske keiser som erobret nye områder og forsvarte sivilisasjonen mot barbarene. I middelalderen var helten den kristne konge, som la under seg mest mulig land og drepte eller omvendte hedninger. Omtale av slike bedrifter ble knyttet til kongens navn.
Alfred den store kalte seg "Konge over hele England" til tross for at det var vikingkonger i Nord- og Vest-England. Med dette ønsket han å fortelle at han regnet seg som overkonge. Han har også fått æren for å ha reddet England fra fullstendig vikingerobring og for å ha kristnet danene. At han døpte kong Guthrum forteller Den angelsaksiske krønike.
Det kan være glansen av Kong Alfreds ry vi ser gjenskinn av på Jellingesteinen. Gorm den gamle skal ha brukt tittelen 'Danmarks Bod" om sin dronning fordi hennes mor var blitt hedret som "The Lady of Mercians". At historien også forteller at Myra som enkedronning forsterket festningsverk viser at hun har fått en større andel av sin mors ettermæle enn hun egentlig fortjente.
Redigert og tilrettelagt for internett av Erik og Harald Koht © 2013.